TEKST: HAUK HAALAND STENERSEN

FOTO: AURORA HAALAND STENERSEN

Jeg visste ikke hvor mye jeg savnet skjønnlitteratur fra mitt eget hjemsted, før jeg satt i Auditoriet under åpningsseremonien av LitFest Bergen 2026. En voldsom, guttural hjemlengsel traff meg da John Olav Nilsen stod på scenen og sang: «Det kjenns som hjemme, å være fremme rundt om her». Teksten var akkompagnert av et rolig lydteppe bestående av synth-lyder, som blandet seg med lydklipp fra en gammel dokumentar om fiskere langs kysten. 

Lyden av en sjark tøffet i bakgrunnen, og sendte meg rett tilbake til fjæra; til mitt lille fiskevær; det som for meg kjenns som hjemme, som for lengst har skiftet både form og fasong. Det er uklart for meg akkurat når jeg sist hørte denne lyden, og akkurat hvilken dag jeg minnes, men jeg vet at det er hentet fra før turist-boomen. 

Jeg verdsetter slike plutselige minner, de blir visst stadig mer utrydningstruet. Det er kun et par hundretalls mennesker som husker hvordan det var å bo i Henningsvær før det ble en kulturvernet turistdestinasjon. Når jeg noen dager senere setter meg ned for å skrive om dette minnet, for å verne om det, blir det plutselig veldig åpenbart hvorfor jeg har brukt de siste par årene på å sette meg inn i forfatterskapet til islandske Jon Kalman Stefánsson.

I. Noen dikt forandrer livet ditt

Den siste viking er det eneste skjønnlitterære verket jeg kjenner til som reiser innom Henningsvær. Men romanen er over hundre år gammel, og noe sier meg at den preges av samme nedadgående traurighet som har møtt meg i både DuunsMennesket og maktene og Hamsuns Ringen Sluttet. Disse går for hardt inn for sosialrealismen til å falle i smak; jeg synes ofte de mangle en viss varme. Derfor ble jeg overasket første gang leste Stefánssons sterkt sentimentale Himmelrike og helvete:

Vi skal fortelle om dem som levde i vår tid, for mer enn hundre år siden, og som ikke er annet for deg enn navn på skjeve kors og sprukne gravsteiner. Liv og minner som ble borte i samsvar med tidens ubønnhørlige lover. Dette vil vi endre på. Ordene våre er som et slags redningsmannskap i uavlatelig utrykning, de skal redde svunne hendelser og sluknede liv fra glemselens svarte hull, og det er slett ingen liten oppgave, men de kan gjerne finne noen svar underveis, og så redde oss herfra før det blir for sent.^[1]

Boken åpner med et kor sammensatt av druknede fiskere, som forteller historien om en skårunges første sesong på havet. Forholdene er beinharde, og her er det bokstavelig talt ingen «kjære mor»: Ut og ro midt på natten, legge line, vente «to timer i en likkiste ute på Ishavet»,^[2] ro inn igjen og gjenta; seks menn i hver båt, helt uten flytevester. I dette tilfelle er det imidlertid snakk om fire menn og to femten-åringer: Gutten og hans bestevenn Bardur. Disse guttene deler en begeistring for litteratur og poesi, men en morgen før utror blir Gutten så opphengt i å lese Miltons Det Tapte Paradis at han glemmer igjen Bardurs skinnskjortel i rorbua. Når de noen timer senere er langt utpå ishavet og vinden snur, har Bardur ingen beskyttelse mot den voldsomme vinden og fryser i hjel. Tung av skyldfølelse over vennens død setter Gutten til fjells: 

Han går med tunge skritt innover dalen og Bardúr er død. Leste dikt og frøs derfor ihjel. Noen dikt tar oss med dit ingen ord kan nå, ingen tanke, de tar deg med inn i selve kjernen, livet stanser opp et øyeblikk og blir vakkert, det blir gjennomskinnelig av savn og lykke. Noen dikt forandrer dagen, natten, livet ditt. Noen dikt får deg til å glemme, glemme tungsinnet, håpløsheten, du glemmer skinnkjortelen, frosten kommer til deg, sier klokk, og du er død.^[3]

I første omgang ble jeg slått av hvor mye Island og Nordland har til felles. Dessuten var det lenge siden jeg hadde lest noe såpass sterkt preget av den kystkulturelle settingen jeg vokste opp i. Jeg slukte i meg et par hundre sider før jeg sendte anbefaling til moren min, som etter et par dager ringte meg og sa dette er jo deg! Joda, jeg satt vel strengt tatt og leste Divergent mens de andre i klassen var ute og skar torsketunger, men poenget var vel at jeg alltid var mer interessert i litteratur enn i sesongfisket. 

Himmelrike og helvete tar sted på tidlig 1900-tallet, men den var lettlest på en helt annen måte enn andre bøker jeg hadde lest som var satt til eller skrevet fra denne perioden. Settingen, karakterene, konfliktene og handlingen falt meg latterlig intuitivt inn; det skal lite til for å hente barske fiskere og gamle sjøfarere, lukten av fiskeslog, størrelsen av rorbu, følelsen av hardt regnvær som står sidelengs mot vinduet, eller hvordan man kan ta seg i å besjele de store, værbitte fjellene. Mens jeg hang meg opp i settingen, merket jeg etter hvert at jeg som leser, på samme måte som Gutten, gradvis ble «tatt inn i varmen». Min oppvekst på 2000-tallet ga meg langt fra samme erfaring som den som skildres i Himmelrike og helvete, men settingen var såpass analog at det like så godt kunne funnet sted i det gamle Lofoten. Dette ga mildt sagt mersmak, og det brakte meg til en annen av Stefánssons romaner, Sommerlys, og så kommer natten.

II. Hvorfor må allting forandre seg?

Sommerlys ble gitt ut i 2005, og speiler på mange måter det mitt hjemsted gikk gjennom på samme tid: antatt stillstand og plutselige endringer. Dette kommer kanskje klarest frem gjennom bokens første kapittel, som åpner ved å fortelle om den gamle trikotasjefabrikkens siste direktør:

En natt begynte han å drømme på latin. Tu igitur nihil vidis? Lenge var det likevel uklart hvilket språk det var, selv trodde han at det sprang ut av hans indre, mye bor i drømmene, og så videre. I disse årene var det ganske annerledes i den lille byen, vi beveget oss alle en smule saktere.^[4]

Direktøren forlater sitt fine, veletablerte liv, og får kallenavnet Stjernekikkeren, etter at han begynner å holde foredrag om stjernene til folk i bygda. Han dukker opp med jevne mellomrom i boken, men blir etter hvert kun sett på som enda en bygdeoriginal. Boken går videre til å skildre en håndfull andre karakterer, og det fortelles blant annet om utroskap, plutselige forsvinninger, et hjemsøkt lagerhus, og mannen som ikke kunne telle fisker. Gjennom bygdens mange skjebner og absurde hendelser motbevises romanens utgangspunkt, da bygden opprinnelig introduseres ved at «vi [nesten hadde] skrevet at den lille byens egenart ligger i at den ikke har noen egenart».^[5]

Gjennom hele boken ligger det en spenning mellom bygdas absurde og fantastiske hendelser, og personene som formidler hendelsene til leseren. Fortellerinstansen er nemlig sammensatt av de ti arbeidsledige hendene som mistet jobben da Direktøren etter hvert la ned fabrikken for heller å kikke på stjerner. 

Boken blir fortalt gjennom et slags «bygdens vi», sammensatt av den arbeidsledige sladreklubben som ikke har annet å gjøre enn å sitte å se ut vinduskarmen. De er skeptiske til alt det nye, og tviholder derfor på forestillingen om at byen ikke har noen særlig egenart. Slik posisjonerer fortellerne seg selv som del av det normative; de seriøse motpartene til karakterene det blir fortalt om. 

Som resultat kan man som leser begynne å tvile på om hendelsene som beskrives virkelig er så dramatiske og absurde som det fremstår, gitt at karakterenes indre liv er begrenset til sladderen kvinnene har hørt i det siste. Dette tillater også Stefánsson å være nedlatende, spydig og på grensen til slem mot sine egne karakterer, på en måte som likevel fremstår sjarmerende. Dette resulterer i den mest treffende skildringen jeg har lest av sosialdynamikken som oppstår i en liten bygd, måten det i Sommerlys veksles mellom sosial kontroll og sosial trygghet. 

Det minner litt om vaskedama på barneskolen min, vaske-Britt, hvordan hun tilsynelatende var over alt på én gang, kunne finne på å kjefte på oss om vi rotet eller deltok i jævelskap, men som en gang iblant kunne merke at vi hadde en dårlig dag, og kom opp til oss med en eller annen dings hun hadde funnet bak en stol. Se her, æ fant en sånn… Playmo-figur! … Du får ta’n med dæ heim. 

Uansett hvor sladrete og kyniske de ti arbeidsløse hendene er, leser jeg dem sjeldent som antagonister, fordi jeg vet hvor de kommer fra. Det er også en iboende trygghet i det «normale», det vante, forrige og gamle. Derimot kan det nye, absurde og hittil ukjente oppleves med ubehag, vemod og redsel. Dette balanserer Stefánsson godt, for eksempel da den nedlagte Trikotasjefabrikken blir gitt nytt liv som en smått fancy restaurant ved navn Tekla:

Fredag 4. september i 1998 åpnet Elísabet restauranten sin. Noen dager tidligere hadde hun tatt stigen opp mot huset, klatret opp med et kraftig bor, og begynt å skru ned de værbitte bokstavene: TRIKOTASJEFABRIKKEN. Det føltes ut som en trist stund for alle, til og med Ási synes plutselig at skyggelua tynget. Elísabet hadde hengt opp et oppslag i kiosken, der det sto at på denne dagen, på denne tiden, ville hun skru ned bokstavene og la Jónas male restaurantens navn på huset, dette huset som hadde buktet seg opp av vodkaflasken til to alltingsmenn mange år tidligere. På grunn av oppslaget har det samlet seg en liten flokk utenfor Trikotasjefabrikken, og nå spør en eller annen, er dette virkelig nødvendig, Elísabet, hva, spør hun, å ta ned bokstavene, det er liksom så trist, hvorfor trengs det nytt navn, hvorfor må allting forandre seg?^[6]

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes å lese dette avsnittet for første gang, for dette kjenner jeg til; dette har hendt meg, og de siste par årene har jeg spurt meg selv på samme måte, om all denne endringen virkelig er nødvendig – det er liksom så trist! Og plutselig tar jeg meg selv i å tenke i samme bane som de ti arbeidsløse hendene, som tviholder på hvordan ting pleide å være. 

Sommerlys er en av de bøkene jeg har vanskelig for å forholde meg objektiv til, for den stemmer så godt overens med mine egne erfaringer. Det er en utrolig god skildring av hvor livlig og svermerisk et lokalsamfunn faktisk er, og hvordan ting faktisk endrer seg der uansett hvor mye man sparker i grusen som ungdom; at forandring plutselig kan være trist; at det nye kan komme så raskt at man blir livredd for å miste det gamle; at et helt lagerhus fylt med tømmer som har stått stødig siden krigen slukes av havet i en orkan, på en helt tilfeldig onsdag; at den gamle trevarefabrikken der du pleide å ha sløydtimer nå står helt uten trevarer, og ingen helt vet hva de skal gjøre med dette bygget; at man derfor gir trevarefabrikken en stor forbokstav, og gjør den om til restaurant, kulturhus og festivalplass.

Likevel er det først etter jeg leste Sommerlys at jeg virkelig tillot meg selv å føle på endringens vemod, og på det vis lot meg inngå i den delen av lokalbefolkningen som synes endring er ordentlig leit; jeg kjenner tross alt det forrige, til «normalen». Men min annerkjennelse av endringen som har skjedd kom såpass forsinket, fordi den gang endringen begynte for alvor, og Henningsvær fikk sin egen versjon av Tekla, ble jeg veldig fort møtt av den sosiale kontrollen.  

Jeg kan nemlig godt savne småsamfunnets sosialdynamikk, helt til jeg minnes den sommeren foreldrene mine fikk et anonymt brev i postkassen, som anklaget søsteren min og meg for å ha røyket hasj på Trevarefabrikken. Hele episoden var bygget på usanne rykter, som kun grunnet i at vi sikkert drev med noen «skumle, urbane ting» på dette nye stedet som de ikke var helt sikre på enda. 

Man skulle trodd at det lå i slekta, gitt at de samme ryktene ble spredt tredve år tidligere da mine foreldre, to østlendinger, kom til Henningsvær for å bosette seg og åpne galleri. Jeg kan virkelig ikke understreke nok hvor ufattelig liten historisk presedens gallerivirksomhet har rundt om Lofotens fiskevær, så kanskje er det ikke så rart at lokalbefolkningen hadde vanskelig for å tro at galleriet var en helt ærlig satsning. 

Trevarefabrikken ble møtt med mye skepsis og mange slags rykter fra lokalbefolkningen da de åpnet for ti år siden. Skepsisen var naturligvis noe mine foreldre kjente igjen. Derfor hadde hele familien et nært forhold til stedet fra start, med full begeistring over at det endelig skjedde noe i værret.^[7] Folk visste nok at ryktene var helt usaklige – men så er det jo ikke hver dag noe nytt skjer, og man lurer jo fælt på hva de holder på med!

Det som virkelig treffer meg med Sommerlys, er at Stefánsson aktivt motarbeider fremstillingen av et småsamfunn som ensartet; tross fortellerinstansen reagerer lokalbefolkningen på vidt forskjellig vis. Det kan hende de ti arbeidsløse hendene boikotter Tekla fordi de savner jobbene sine, men enkelte andre i bygda har vanskelig for å gå inn på restauranten av helt andre grunner:

Så dere var altså på Tekla i går kveld? Nei. Åh? Vi var utenfor. Hva gjorde dere der, kom dere bare forbi? Nei, vi bare kikket på dem som kom inn og sånn, man ser så godt inn der om kvelden. … [Elisabet] åpnet døren på min side og var ikke sint eller noe sånt, spurte bare om vi ikke ville komme inn, hun ville til og med invitere oss på noe å spise! Også gikk dere inn? Nei, ikke med en gang, jeg sa at jeg ikke ante hvordan man skulle sitte inne på en restaurant, og da sa hun, så vidt jeg ser, greier dere å sitte i bilen, selvfølgelig, sa jeg, da kan dere vel sitte ved et bord inne hos meg også, sa hun, og jeg skjønte med en gang at hun hadde rett.^[8]

Det hender nemlig også at man gjerne vil ta del i det nye, men blir møtt i døren av sin egen usikkerhet eller mangel på erfaring, og kanskje derfor tenker dette kan da ikke være ment for meg. Men så driver man med kunst, man åpner restauranter, og man får ting til å skje. Sakte, men sikkert vender man seg til det nye. Kan hende det tar noen år, men det hender likevel. 

For lokalbefolkningen handler det ikke alltid eksplisitt om hvem som truer eller hva de truer med, men at det impliserer endring, og slikt er man sensitiv for. Plutselig kjenner man savnet, og man minnes om alt som kan, og har, endret seg. Når man går forbi de samme tingene hver dag en hel mannsalder, vet akkurat hvor ting står og skal stå, hvordan det ser ut om kvelden, og hvor godt man ser inn vinduene, så utvikler man gjerne en sensitivitet ovenfor små endringer. Men noen ganger må man beklageligvis bygge noe nytt. 

De av oss som har levd gjennom Henningsværs hamskifte fra nedadgående fiskevær til hipp turistdestinasjon, har måttet stå ‘an av i hver av landskapets små endringer. Det er til å kjenne på, uansett om endringen teknisk sett gir plass til nytt liv. Som den gangen havet bestemte seg for å sluke halve den gamle Kaviarfabrikken, som i dag er samtids-kunsthall. Eller da vaske-Britt gikk bort, og huset hennes ble kjøpt opp av et par influensere. 

Det hender at jeg føler nærværet av the ghost of Henningsværs past; jeg lot meg selv sjeldent slutte meg til den delen av lokalbefolkningen som spurte «er dette virkelig nødvendig, hvorfor må allting forandre seg?» når disse plutselige endringene ankom, og som resultat sitter i ettertid igjen med en hel haug uoppgjorte følelser. Noe sier meg det er de samme uoppgjorte følelsene som Stefánsson utforsker, når han femten år senere skriver Ditt Fravær er Mørke.

III. Suget fra nordlyset og evigheten

Fravær er en såpass ekspansiv, eksistensiell og omfattende roman at det er vanskelig å beskrive innholdet med andre ord enn livet, døden og kjærligheten. Nok en gang forteller han om en rekke skjebner og familier i en liten landsby på Island, men der Sommerlys er absurd og lystbetont, er Fravær preget av nettopp dette fortidens spøkelse. Denne romanen åpner slik: 

Det som er betydningsfullt og har en varig virkning på deg, dype følelser, tunge erfaringer, påkjenninger, intens lykke; prøvelser eller voldsomme hendelser som hygger i samfunnets eller din egen verden, kan trenge så dypt inn i deg at det risses inn i genene, som så bærer det videre fra én generasjon til den neste.^[9]

Boken åpner altså med å hevde at mennesket, i kraft av å slekte på fortiden, hele tiden blir hjemsøkt av det forgangne. Som resultat er boken et fantastisk sammensurium av forskjellige fragmenterte historier, som beveger seg frem og tilbake i tid.

Den mest komprimerte versjonen av handlingsforløpets øverste nivå lyder slik: Hovedkarakteren (det fortellende jeget) våkner opp i en gammel landsens kirke, og har mistet hukommelsen. I det han går ut, møter han på Rúna, en kvinne som åpenbart kjenner ham. De setter seg ned for å «ta igjen det tapte». Mot slutten sier Rúna at søsteren hennes, Sóley, kommer til å «hoppe i været når hun hører hvem som er på vei».^[10] Han drar videre til Sóleys hotell, i håp om å finne ut mer om seg selv, møter henne på hotellet, og blir etter hvert bedt på bygdefest hos Eiríkur senere den kvelden. Følgende tilbringer han resten av kvelden i en campingvogn utenfor hotellet, i vente på at Sóley skal gjøre seg ferdig på jobb. Hun blir ferdig, Runa henter dem, og boken ender da disse tre ankommer festen. 

Det er naturligvis langt mer til denne romanen enn som så, boken er et poetisk lappeteppe av livshistorier, men det er påfallende at boken avslutter slik: 

Selvfølgelig er det mye som er uklart, mye som er ubesvart. Sånn må det bare være. Det vet du like godt som meg. Ellers har vi ingen grunn til å fortsette videre. / Runa stanser, slår av motoren, ser smilende på søsteren sin. Eiríkur reiser seg, øyene våre møtes, og da kan den begynne. Festen, der alle med et navn stiller, levende som døde. Ølen er blitt god og kald i elven. Dødens spilleliste er klar. Da er det ikke annet å gjøre enn å leve. Og vi vil alltid være sammen.^[11]

Jeg har vanskelig for å tro at det er tilfeldig at Fravær finner sted på bygde-Island. Atter en gang settes lokalbefolkningen i sentrum, og attpåtil er endemålet en bygdefest. Fortellingen utfolder seg over drøye hundre år, men settingen er som regel det samme gamle bygde-området. Fortellingens øverste nivå er likevel satt i 2020, under koronapandemiens nye normal. Men i løpet av de femten årene mellom Sommerlys og Fravær, har også Island – på påfallende lik måte som Lofoten – rukket å bli en hipp turistdestinasjon, og derfor nevnes pandemien kun i kontekst av mangelen på turister:

Det er liv her, tross alt, og du husker jo hvor vakker fjorden kan være, selv om vinteren, når det virker som om vi befinner oss så fjernt fra alt at det er som om vi ikke lenger tilhører verden. «Her er stillheten så dyp at du hører suget fra nordlyset og evigheten», står det på hotellets hjemmeside. Sóley greide på mirakuløst vis å lokke utenlandske turistgrupper hit før koronaviruset lammet alt. Det var en god del her i fjor og i forfjor, mange grupper, men det siste halve året har det selvfølgelig vært litt vel rolig. Vi fikk en del islendinger hit i sommer, de utenlandske gruppene derimot forsvant, naturlig nok. Men vi fortsatte ufortrødent å minne om oss selv på sosiale medier, ga til og med ekstra gass, og Sóley venter på den første store gruppen i dag.^[12]

Mot slutten av boken viser det seg at jeg-fortelleren, på nokså faustisk vis, solgte hukommelsen sin til en djevelsk skikkelse, rett før han våknet opp i kirken, slik at «du selv, minnene dine, livet ditt, ikke skulle stå i veien for og farge det du skulle beskrive. Du skulle være sansning og ikke vitende. Det gikk ikke opp.»^[13] Jeg-et sletter sine forkunnskaper om stedet for å kunne beskrive det på nytt, som for første gang. Ved kun å lene seg på det umiddelbare og nåværende, unngår han at det forrige står i veien for det nåværende, og på det vis har han ingen antatt normaltilstand å lene seg på. 

Ved å komme til et sted han ikke lenger husker, står han brått i samme situasjon som Sóleys turistgrupper; han blir i aller pureste form «turist på eget hjemsted», og ser stedet kun i sin nåværende tilstand. Men det gikk ikke etter planen. Det eneste jeg-et satt igjen med da hans viten ble slettet var smilet til Sóley, begravet dypt i underbevisstheten som et fragment fra fortiden. Det er i møte med dette smilet at absolutt alt begynner å demre for jeg-et, tilsynelatende på én og samme tid. Jeg-et blir overveldet av en enorm skrivelyst, og begynner å notere alt som kommer ham i hu. Fra dette ene smilet fremkalles en helt usannsynlig mengde lokal-historie fra underbevisstheten, samtidig som han forstår veldig lite av det han selv skriver, hvem disse karakterene er, og hvordan det hele henger sammen med ham selv. Det kommer fra hans indre, men fremstår likevel totalt mystisk.

Det kan sies at Fravær, som så mange andre romaner, simpelthen handler om tilværelsen. Men jeg vil tydeliggjøre denne vagheten et hakk: Fravær handler om tilværelsen på et sted som dette. 

Et sted man flytter vekk fra fordi man kjenner stedet for godt, som turistene senere har fått fatt på, og kan oppleve uten forkunnskap. Videre blir man kanskje nysgjerrig på hva turistene ser, og om dette stedet har blitt unødvendig tilgjort av alt det forekomne, alle hverdagslige og historiske detaljer.

Men så kan man ikke glemme den definitive forskjellen mellom turist og lokalbefolkning: turister er flyktige, de lokale er værende. Og som det viser seg gjennom denne boken, blir også mye værende i ens underbevissthet, selv om man flytter vekk: for eksempel et sjelerystende smil gått i arv, og en hel slektshistorie. Eller som i mitt tilfelle, lyden av en tøffende sjark, og en enorm ærefrykt for havet; førstnevnte kan jeg huske, sistnevnte har jeg arvet, og når jeg så minnes om dette i åpningsseremonien til en litteraturfestival, kan du banne på at fortiden demrer. 

FOTO: MAGNUS ANDREAS LUMPERDEAN

IV. Nei, jeg kjenner ikke detaljene godt nok

Stefánssons skrivestil bærer preg av en sterkt poetisk prosa. Særlig merkbar er hans bruk av kontrast som virkemiddel: varme og kulde i Himmelrike og helvete; absurditet og normalitet i Sommerlys og så kommer natten, nærvær og det titulære fraværet i Ditt fravær er mørke. Men der han i Sommerlys spiller på en indre kontrast – absurditet og normalitet blant lokalbefolkningen – er det som om Fravær motarbeider en ytre kraft. Han gjør nemlig et eksplisitt poeng av at samtiden hverken er absurd, magisk eller fantastisk; tvert imot fremstår den helt alminnelig og virkelighetsnær. I bokens første møte forteller Rúna at hun:

iblant [fristes] til å legge ut bilder herfra på min egen [Facebook]-side, mest for å glede venner i utlandet. Bilder av vinterstillheten eller av sommerens ro; lam i solskinn, seler sovende på fjæresteiner. Det er som om du lever i et dikt, sa en venninne i New York sist vinter. Ja, kanskje gjør jeg det, på en måte, og det er jo misunnelsesverdig.^[14]

Kanskje lever hun virkelig i et dikt, men Rúna nøler med å si seg enig, og forklarer at hun i all hovedsak har en ganske upoetisk hverdag: 

Men min viktigste inntektskilde de siste to årene har vært å oversette varedeklarasjonene til diverse medikamenter, noe som kan være så kjedelig at jeg iblant går ut med haglegeværet for å skyte på gjerdestolpene. Noen av dem er i skikkelig dårlig forfatning etter vinteren. Men det kan være morsomt å tømme haglegeværet, man får utløp for litt av hvert. Eiríkur min derimot, er tiltalt for å ha skutt etter en flyttebil med haglegevær og må kanskje i fengsel. Ja, slik er tingene ujevnt fordelt.^[15]

Jeg-et blir naturligvis veldig nysgjerrig på Eiríkur. Om Fravær var som Sommerlys ville dette kanskje bare blitt nevnt i forbifarten, og forklart som en som forlengelse av småsamfunnets absurde karakter, men her blir Eiríkurs motivasjon for å skyte etter flyttebilen utforsket i detalj, og tatt på absolutt, realistisk alvor. Faktisk er det meste av romanens innhold et forsøk på å forklare alt som ledet opp til denne episoden. 

Det er på dette grunnlaget at jeg leser Fravær som en slags spirituell oppfølger til Sommerlys. Der Stefánsson tidligere prøvde å karakterisere den nye tiden med absurd overdrivelse, plutselige hendelser og en lystbetont humor som gjør narr av egne karakterer, er det som om alvoret har lagt seg over bygda som beskrives i Fravær. 

Kontrasten mellom det nye og det gamle forklares sjeldent med humor, tvert imot griper nærmest alle karakterene sjansen til å fortelle om fortiden, og hvordan de endte opp med å bli værende. Likevel blir alltid noe liggende mellom linjene; noe de vil forklare, men ikke finner de riktige ordene for.

For meg vil en lesning av Jón Kalman Stefánsson være uadskillelig fra egne erfaringer. Hver sommer blir jeg på ett eller annet punkt sittende og snakke med noen i steinbruddet på Trevarefabrikken, hvorpå jeg nevner at jeg faktisk vokste opp her, tro det eller ei, mens jeg peker opp på min tidligere barneskole, som nå er gjort om til en AirBnB. «Jeg gikk ti år skolegang, rett der!», sier jeg, men har aldri fått denne lille replikken til å utrykke så mye som den faktisk rommer. Selv nå, etter noen måneders tekstproduksjon hvor jeg utelukkende har lest fagbøker og skjønnlitteratur i lys av mitt eget hjemsted, har jeg ikke kommet nærmere noen bedre formulering – tvert imot sitter jeg igjen med langt flere detaljer, og enda flere spørsmål. 

Detaljene tapes til fortiden, og min gamle barneskole er nå blitt boligkompleks for korttidsleie. Noen ganger blir barneskolen min imidlertid helt virkelig igjen, som når jeg befinner meg i en sal fylt av intellektuelle litteraturelskere og får trangen til å røpe meg selv som bedrager. I det minste røpe mitt utgangspunkt; ingen her i salen vet at jeg har sneket meg inn i deres sfære, ingen vet at jeg har ti år distriktskole under belte i en kommune så langt nede på Robek-lista at halve pensum ble lært bort av mine medelevers foreldre. Tanken på min egen skolegang kommer til meg midt under en litteraturfestival, som om fortidens spøkelse har funnet meg i mengden for å spørre hvordan i alle dager jeg endte opp her. 

Mitt spøkelse vil gjerne ha en forklaring, men fortiden er kompleks, og tilværelsen er full av detaljer, så når man forteller historier må man stadig velge hvilke detaljer man tar med, og hvilke detaljer man utelater. I Fravær møter leseren på denne tanken fra start, rett før Rúna begynner å fortelle, da en av bokens mellomtitler griper inn i teksten for å snakke direkte til jeg-et, «og da er vi fremme ved den første historien / Den første motstanden?»^[16] Spørsmålet er retorisk, men her er det treffende at jeg-et tolker «historie» som «motstand», for hva er det historien prøver å motstå?

Jo, nettopp denne overforenklede, friksjonsløse påstanden til venninnen fra New York; det kan godt virke som om Rúna lever i et dikt, i disse idylliske postkort-omgivelsene, men hun har levd her. Og med tilværelsen kommer motstand; ved å bli værende kommer motstand. Men mest av alt møter man ordentlig motstand i det man skal prøve å forklare sin tilhørighet på et sted som dette, til en person som nettopp har ankommet, og ser stedet helt blottet for sin fortid. 

«Fortell historien min, og jeg får navnet mitt tilbake; eller med andre ord: den første historien» heter bokens første kapittel.^[17] Når jeg-et turer rundt på en kirkegård uten hukommelse, merker han en grav hvis navn «riktignok revet i stykker av fugleskitt, men setningen nedenfor, ‘Minnet om deg er lyst, fraværet er mørke’, tyder på at hun har vært elsket.»^[18] Dette er Runas mor. Hun forteller om moren, graven får et navn, Aldis, og i etterkant dukker bruddstykker av historien hennes opp i det forvirrede jeg-ets sinn. 

Men til en viss grad kan ikke denne historien motstå forenklingen; det er til syvende og sist ikke Aldis selv som forteller historien, men Runa, og her oppstår spørsmålet: hvordan får man en historie til å romme et helt liv?

Dette blir på mange måter bokens store spørsmål, da jeg-et, overveldet av Sóleys smil, begynner å skrive om: «Eiríkur på Oddí. Mannen som har en elektrisk gitar, hunder, tre døde valper, et haglegevær til å skyte etter flyttebiler med, eller kanskje skjebnen. Men hva mer har han?».^[19]  Etter hvert som det demrer for jeg-et, kommer stadig flere detaljer frem. Han sliter naturligvis med å sortere detaljene, og blir stadig avsporet av fragmenterte detaljer fra resten av slekten.

Han begynner å skrive om Eiríkur, men å fortelle om Eiríkur ville ikke vært dekkende nok: «Men sett ned farten litt, her er det nemlig en liten hake, her er det en historie, her er det skjebner, og derfor er vi nødt å lete bakover i tid»,^[20] så han begynner heller ett ledd lengre opp, om Halldór og Páll, sønner av Skúli:

en hardhaus, men så har han disse blide øynene, svarte husmoren, som ble som en mor for ham. Skúlis far var sønn av… Nei, unnskyld meg. Nå foregriper vi til og med oss selv. Vi er ikke kommet til faren hans, og faktisk heller ikke til Hafrún og Skúli.^[21]

Slik ender vi opp med å lese noen titalls sider om Eiríkurs oldeforeldre. Denne slektshistorie ligger latent i jeg-ets egen underbevissthet, og kommer derfor frem kun i bruddstykker. Noe som naturligvis også gjør at jeg-et, og oss som lesere, til tider har vanskelig for å se sammenhengen: «Nei, jeg kjenner ikke detaljene godt nok til å se sammenhengen. / Detaljer, sammenheng? / Det førstnevnte lever vi, det sistnevnte skaper vi».^[22] Sagt på en annen måte: sammenhengen mellom livets mange detaljer er i det hele tatt menneskeskapt; kun som produkt av historien(e) vi forteller.

Slik klarer Stefánsson å skrive fem hundre sider om hvor kjedelig det tross alt er. Som en islandsk forfatter har han nok selv hørt setningen «det er som om du lever i et dikt!». Gitt at hans gjennombruddsroman Sommerlys på mange måter bidrar direkte til den fantastiske og eksotiske fremstillingen av sitt eget hjemsted, liker jeg å tenke at han skrev Fravær på pur trass; en bok der jeg-ets fantasmer til syvende og sist står i veien for den virkelige, kjedelige tilværelsen, som for bokens forteller blir livsviktig å belyse.

Livets mange detaljer faller fortelleren inn, men av respekt for stoffet, historiene og menneskene som bor på stedet, opplever jeg-et en voldsom motstand i det han prøver å samle det sammen. Fortellerens underbevissthet nekter å spille på lag i det han forsøker å se sammenhengene mellom bruddstykkene, og han ender opp med flere spørsmål enn svar. 

Men ha det i tankene; iblant er spørsmålene livet, svaret døden – stig derfor varsomt til jorden, menneske!^[23]

Det ligger mange detaljerte bruddstykker fra fortiden i min egen underbevissthet, og jeg prøver ofte å hente dem frem, i håp om å bevare fortiden. Heldigvis opplever jeg stadig at det går begge veier; helt uventet kan også fortidens minner møte meg gjennom litteraturen. Himmelrike og Helvete er satt i en tid som ingen lenger husker. Likevel lever den på intuitivt vis videre gjennom en kulturarv bevart for fremtidige generasjoner, og som følge har jeg lett for å kjenne meg selv igjen i Gutten. 

Kontrasten mellom det nye og det gamle Henningsvær er til tider så stor, at det blir frustrerende å finne sammenhengen mellom fortid og nåtid uten at det skal virke helt absurd. Kanskje skulle man, som i Sommerlys, forklart endringen gjennom lystbetont overdrivelse, men da har man også lett for å falle for forenklingen, hvorpå det eneste man hører er «Lofoten? Ah, det er så fint der, det er som om dere lever i et dikt».^[24]

---

^[1] Jón Kalman Stefánsson, Triologien om Gutten; Himmelrike og helvete, Englenes sorg og Menneskets hjerte, Forlaget Press, 2022, 13

^[2] Stefánsson, Himmelrike, 51

^[3] Stefánsson, Himmelrike, 70

^[4] Jón Kalman Stefánsson, Sommerlys, og så kommer natten, Forlaget Press, 2023, 11

^[5] Stefánsson, Sommerlys, 7

^[6] Stefánsson, Sommerlys, 195

^[7] Les: Fiskeværet, et ord hvis forkortelse i bestemt form entall burde endres til værret, for ikke å forveksles med atmosfærens tilstand, samt speile hvordan det uttales, jf. forskjellen mellom «være» og «verre»

^[8] Stefánsson, Sommerlys, 220

^[9] Jón Kalman Stefánsson, Ditt fravær er mørke, Forlaget Press, 2021, 7           

^[10] Stefánsson, Fravær, 12

^[11] Stefánsson, Fravær, 541

^[12] Stefánsson, Fravær, 45

^[13] Stefánsson, Fravær, 511

^[14] Stefánsson, Fravær, 46

^[15] Stefánsson, Fravær, 47

^[16] Stefánsson, Fravær, 17

^[17] Stefánsson, Fravær, 5

^[18] Stefánsson, Fravær, 11

^[19] Stefánsson, Fravær, 75

^[20] Stefánsson, Fravær, 76

^[21] Stefánsson, Fravær, 79

^[22] Stefánsson, Fravær, 47

^[23] Stefánsson, Fravær, 10

^[24] Tusen takk til min særdeles tålmodige far, for god kritikk og mange grundige gjennomlesninger i produksjonen av dette essayet