Utlysningstekst for #3-4 2019: Det absurde

Neste nummer av Prosopopeia blir et dobbeltnummer med temaet «Det absurde»! Send gjerne inn ditt essay, din artikkel, din bearbeidete semesteroppgave/masteroppgave eller skjønnlitteratur til proso@uib.no. Vi søker også illustrasjonsbidrag. Innsendingsfristen for tekstbidrag er 15. September.

Absurdisme er en filosofisk retning som foreskriver at universet er kaotisk og irrasjonelt og at det minste forsøket på å innsette orden til syvende og sist vil feile. Det absurde oppstår altså i meningssøken i en meningsløs tilværelse. Menneskets møte med verden som meningsløs og irrasjonell har dukket opp i kunst og litteratur gjennom hele det forrige århundre. Fra Kafkas forvirrende, meningsløse prosess, til Becketts endeløse venting, har absurd litteratur i en årrekke rykket lesere ut av deres avslappende tilfredshet med tilværelsen, og stilt dem ansikt til ansikt ovenfor den harde virkeligheten disse forfatterne ser.

En allegori stjålet fra Albert Camus: Den greske kongen Sisyfos trosset gudene flere ganger og blir dømt til å dytte en kampestein opp en bakke, med det eneste resultatet at den vil trille ned igjen – en handling som må gjentas uendelig. Det er ikke vanskelig å se likhetstrekkene mellom Sisyfos’ evige, arbitrære handling med det moderne menneskets forgjeves søk etter sannhet og mening i et likegyldig univers uten mening.

I en videre kontekst, kan absurditet bety det urimelige og derfor useriøse, og er ofte brukt som synonym for noe latterlig eller bisart. Dette er kanskje også en av grunnene til at på tross av det åpenbare alvoret i å stå ovenfor en slik meningsløshet, blir absurditet også tett forbundet med humor. Selv i Becketts mørkeste og mest meningsløse scener, kan man som regel ikke gjøre annet enn å le av det absurde, irrasjonelle og ulogiske i den virkeligheten han skisserer.

I høstens nummer av Prosopopeia ønsker vi å utforske alle sidene ved det absurde, fra det eksistensielle og filosofiske, til det komiske og trivielle, og er derfor på jakt etter deres tekster om det absurde som tema, det absurde som filosofi og det absurde i hverdagen. Vi gleder oss til å lese deres mest absurde tekster!

Prosopopeia-redaksjonen ser forøvrig også etter nye medlemmer, så send en mail til proso@uib.no hvis det er av interesse og bli med i redaksjonen og jobbe med dette temaet.

Utlysningstekst_h2019

Utlysningstekst for #1 2019: Barokken

Neste nummer av Prosopopeia, det første i 2019, blir et temanummer med overskriften «Barokken». Send oss ditt essay, din artikkel, din bearbeidede semesteroppgave/masteroppgave, eller bare en tekstidé, innen 15. mars. Vi søker også skjønnlitteratur og illustrasjonsbidrag. Vår mail er proso@uib.no.

Ordet barokk blir ofte sporet til det portugisiske ordet for en uregelmessig formet perle, og ble lenge kun brukt som et skjellsord for å beskrive noe «unaturlig», «overlesset» og «kunstlet». Men vår samtid, som vanskelig kan beskrives med bedre adjektiver enn nettopp disse, har kanskje gitt barokken dens renessanse. Apropos renessanse: Der renessansen dyrket «det hele mennesket» i sentrum av tilværelsen, peker barokken mot skaperverkets forgjengelighet, og jordlivets brutalitet satt opp mot himmelens evige lykke. Barokken er et opprør mot antroposentrismen, og understreker gjennom sine oppslukende malerier og marmorkonstruksjoner, at mennesket er en del av noe større det ikke nødvendigvis forstår.

Barokkens diktning kan sies å strekke seg fra Miguel de Cervantes til William Shakespeare, via størrelser som Lope de Vega og Peter Dass. Vi må også nevne periodens filosofi, som blant annet innbefatter Descartes, Spinoza og Leibniz. Og ikke minst må vi nevne Gilles Deleuze, som i sin diskusjon av «folden» har gitt barokken sin postmoderne tapning.

Om du kunne tenke deg å bidra til Prosopopeias utforskning av alt barokt, enten det er diktning, dramatikk, malerkunst, filosofi eller skulptur, send oss en tekst!