TEKST: CHRISTINE HAMM
Amalie Skram har først og fremst blitt lest av kvinner som kvinne som skriver om kvinner. Hennes engasjement i kvinnespørsmål, hennes leting etter sannheten, hennes nøyaktige beskrivelse av den «kvinnelige virkeligheten» og hennes pessimistiske, deterministiske livsoppfatning har blitt framhevet i sekundærlitteraturen. Et sentralt begrep i denne sammenhengen er «naturalisme». Imidlertid finner jeg det vanskelig å forklare Skrams aktualitet ut ifra naturalismen. Hennes verk blir nesten utelukkende lest på innholdsplanet. Dette er etter min mening den største feilen som blir gjort i vurderingen av hennes forfatterskap: at verkene blir betraktet som innlegg i en sosial-politisk debatt og ikke som kunstverk. (Som Pil Dahlerup framhever er heller ikke naturalistiske verker en ren beskrivelse av virkeligheten, men fiksjon.) Denne fokuseringen på verkenes innholdsplan kan forklare den store interessen for Amalie Skrams liv, personlighet og samtid. En slik tradisjonell historisk-biografisk metode vil jeg prøve å unngå her. Det er en av grunnene til at jeg har valgt å skrive om Skrams «sinnssykeromaner»:
Professor Hieronimus og På St. Jørgen. Disse romanene er snarere en betraktning av et sjeleliv enn en «naturalistisk» analyse av samfunnet. Romanene blir vanligvis betraktet som en enhet, begge ble utgitt i 1895. Tematikken på handlingsplanet er aktuell nok: En kvinnelig kunstner, Else Kant, blir innlagt på en psykiatrisk avdeling, fordi hun føler at hun ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser som hustru, mor og kunstner. Hun forventer seg hjelp av den berømte legen Hieronimus, men blir etterhvert skuffet: hans behandlingsmetoder er autoritære og brutale. Else setter seg imot sykehusets patriarkalske strukturer og blir ikke minst derfor ansett for å være gal. Hun begynner å reflektere over begrepet «sinnssyk» og ser det som sin oppgave å bli fri for å kunne skrive om sitt opphold på sykehuset. Hun innser at hun må innordne seg sykehusets patriarkalske, autoritære system for å bli ansett som «normal» etter samfunnets normer. Else befinner seg i den situasjonen at hun må velge mellom opprør eller underkastelse. Bortsett fra spørsmålet om legene vurderer Else som «normal» er det i grunnen et endastørre problem om Else selv eller leseren vurderer henne som «normal». For å se nærmere på dette må vi se på romanenes fortellerstruktur, siden fortelleren inntar den strategiske posisjonen mellom romanfigur og leser og dermed konstituerer tekstens narrativitet.
Romanene er på et fortellerteknisk høyt nivå. De har en spesiell blanding av autorale og sterk personale trekk. Den autorale fortellerposisjonen blir bare brukt for å avsløre Hieronimus’ løgn overfor Else. Til Else hadde Hieronimus f.eks. sagt at mannen hennes ikke ønsket å se henne. Men dialogen mellom hennes mann og Hieronimus viser hvor desperat hennes mann er fordi professoren ikke synes at det er bra for Else at han besøker henne. Den personale fortellerposisjonen brukes ved beskrivelsen av Elses tanker, drømmer og hallusinasjoner. Det er interessant å se at det mangler en eksplisitt forteller-kommentar til dem. Fortelleren forsvinner noen ganger helt, og leseren står alene overfor Elses ytringer gjennom indre monolog. Leseren må selv beslutte om han anser henne som sinnssyk eller ikke. Siden fortelleren trekker seg tilbake blir distansen mellom romanfiguren og leseren mindre, og grensen mellom fiksjons- og realitetsnivået blir problematisert. Samtidig blir grensen mellom forteller og romanfigur vanskelig å se.
Det mest brukte fortellertekniske grepet for å framstille Elses tanker er fortalt monolog («Erlebte Rede»). Den er kjennetegnet av en blanding av forteller- og figurstemmen. Både fortelleren og romanfiguren får uttrykt sine anskuelser. Bakhtin fremhever flerstemmigheten, dialogisiteten og polyfonien som kjennetegner dette «ordet», som er typisk for romangenren. På grunn av denne stemme-mangfoldigheten politiserer han dette ordet til et «demokratisk ord». Det kan ses som et eksplosjonsmoment, det innebærer en karnevalesk omvelting av hierarkiske strukturer, en revolusjonsaktig ombytting av verdier og normer. Fordi flere synspunkt står ved siden av hverandre og «kjemper» med hverandre hører det «dialogiske ordet» til språkets sentrifugale krefter, til meningsnedbyggende strukturer. Det er et antikommunikativt element, som hører hjemme i narrative tekster.
Siden det er vanskelig å skille de enkelte stemmene fra hverandre, og grensen mellom fortelleren og figuren stár i fare for à oppløses, kan dette ses i sammenheng med en (psyko-analytisk) problematisering av grensen mellom subjektet og den andre. Subjektsplittelsen viser seg også i pronomenskifte ved overgangen fra fortalt til indre monolog. Subjektet blir også dekonstruert på et annet plan: Subjektet Skram deler seg i forfatteren og romanpersonen. (Som allerede nevnt ovenfor finnes det en rekke selvbiografiske trekk.) Oppløsningen av denne siste grensen, som samtidig er grensen mellom fiksjon og realitet, indikeres eksplisitt i teksten. Elses motivasjon for å leve videre er at hun vil skrive om Hieronimus. Leseren blir til en viss grad nødt til å parallelisere Skram og Else.
Gjennom denne korte betraktningen av fortelestrukturen kan en se at den underminerer tekstens innholdsside. Romanens handling har et monologisk utsagn: Etter at Else gjennom sin underkastelse har bevist at hun er en «normal» kvinne, blir hun utskrevet av «galehuset». Romangenrens ord derimot er ikke monologisk, det angriper enhver autoritær monolog og har derfor en frigjørende spreng-kraft. Men dette «frie ordet» innebærer samtidig et farlig potensiale: Det løser opp faste strukturer, ødelegger mening og splitter subjektet. På denne måten kan det også kjennetegnes som det «gale ordet».
Det gale ordet er symptomatisk for det største problemet for enhver frigjøringsbevegelse: Det er ikke mulig å opprette en egen positiv (her: kvinnelig) monolog. Dette ville bety å være like autoritær som undertrykkeren (menn). Det monologiske ordet må bekjempes med det dialogiske, men prisen for friheten kan være galskap. Det er en stor fare for at det frie ordets sprengkraft leder inn i «total negasjon» uten positive størrelser. Skram tegner denne paradoksale situasjonen, som kvinner i dag like mye som for hundre år siden fremdeles befinner seg i: At det ikke finnes et positivt kvinnelig ord, at det frie kvinnelige ordet er knyttet til galskapen. Det er Skrams triste aktualitet. Men ved siden av denne triste innsikten oppstår allikevel noe positivt: Et kunstverk, skrevet av en kvinnelig forfatter, som nettopp derfor ikke lar seg sammenligne med et kunstverk skrevet av en mann. Det er noe helt annet, noe helt individuelt.
Orginalt publisert i Prosopopeia #2 1994
Prosopopeia 