TEKST: FREDDIE MJELL FAGNASTØL
ILLUSTRASJON: JARAN PETTERSEN
«When I was fourteen, my first psychoanalyst explained to me that, fundamentally, I want to arm wrestle God.»[1]
Gotikkens fleksibilitet
Hvordan kan vi vite hvem eller hva vi er? Spørsmålet knyttet til vår egen eksistens har blitt undersøkt siden antikken. Decartes cogito ergo sum ble et slags startskudd for en ny humanistisk måte å tolke menneskelig eksistens på; som autonome skikkelser. Siden Decartes´ tid har spørsmålet vedvart i alt fra filosofi til litteratur.
I romantikken ble undersøkelsen av eksistensen enda mer tilspisset, og spesielt innenfor den gotiske sjangeren. Menneskesinnet står sentralt i gotiske verk, og utforskningen av det «skinnsyke» sinn står særlig sentralt i de makabre fortellingene fra gotikken. Opplysningstidens idealer var ikke lenger det som styrte; mennesket i gotikken var forskrudd og fjernet fra sine rasjonelle sider. For de gotiske forfatterne ble det makabre et interesseområde. Dette skapte litteratur hvor det menneskelige ikke lenger kunne gjenkjennes som menneskelig. Denne dekonstruksjonen av hva man anser som normativt gir gotikken en bevegelighet som gjør det vanskelig å fastsette konkrete rammer for den. Julian Wolfrey viser til gotikkens formbare kvalitet i sin introduksjon til boken Victorian Gothic (2000):
The promise of the gothic is comprehended in all its uncanny potentiality as both trait and retrait. The gothic mode leaves its mark, in the nineteenth century, in the most conventional of narratives, the most ordinary of photographs. But even as we read that trace, we only read where the gothic has been, we only comprehend its effect in the places from which it has already retreated. We understand the gothic therefore as always already spectral through and through.[2]
Persepsjonen av den viktorianske kulturen og zeitgeist er sentral i hvordan man kan forstå gotikken. Denne kulturen var preget av rigide seksualitets- og kjønnsnormer, men også ny vitenskapelig forskning knyttet til seksualitet og kjønn. Gotisk angst preget store deler av 1800-tallet. En frykt knyttet til det som var, og er, annerledes og av en ikke-normativ art; være det innvandrere, folk av farge, funksjonsvarierte personer eller skeive. Gotiske verk skildrer skremmende skikkelser som er skapt ut av denne angsten. Samtidig som denne angsten taler til et samfunnsmessig moment, taler den også til noe iboende i enkeltmennesket.
There is an internalization to be considered not so much as a denial of the gothic as it is a form of intimacy. In writing of the nineteenth century which manifests a gothic turn, there is an embrace of the uncanny within ourselves rather than a displacement or projection on to some foreign or distant other.[3]
Det er en fascinasjon ved det som engster oss. Det hjemsøker oss hvor enn vi går, og om man er villig til å se hva det er, støter det ved vår eksistens. Det blir et grenseoverskridende øyeblikk hvor man ikke lenger befinner seg innenfor en normativ ramme. Gotikken er i bunn og grunn alltid grenseoverskridende. Den tar for seg normative strukturer og subverserer dem. Den skaper et mulighetsrom for å utforske det perifere og tabubelagte ved å svøpe det i en kappe av skrekk og gru. Det er gitt at den gladkristne og dydige Van Helsing vil seire over den uanstendige og eksentriske grev Dracula til slutt. Gotikken gir ikke-normative karakterer en plass i narrativet; en plass de ikke hadde hatt tidligere. Ardel Hafele Thomas skriver i sin tekst, Queer Victorian Gothic, om et iboende forhold mellom gotikken og the queer (det skeive).
‘Gothic’ and ‘queer’ are aligned in that they both transgress boundaries and occupy liminal spaces, and in so doing, they each consistently interrogate ideas of what is ‘respectable’ and what is ‘normal’. […]‘The queer’ has to function within heteronormative culture while at the same time calling the idea of ‘the norm’ into question. Gothic is also ‘different’ because it, like ‘the queer’, straddles the boundary between ‘acceptable’ and ‘troubling’; Gothic often gets defined against other more ‘normative’ types of fiction.[4]
Både skeivhet og gotikk eksisterer innenfor domener skapt av det som er normativt. Begge har som funksjon å utfordre rammene for det domenet de befinner seg i; det heteronormative samfunnet og konvensjonell litteratur.
Frankenstein av Mary Shelley
Et av de sentrale verkene innenfor den gotiske grenen av litteratur er Frankenstein av Mary Shelley. Shelleys verk har inspirert og fascinert både lesere og forskere flere hundre år etter dens utgivelse i 1818. Boken ble møtt med svært positiv kritikk etter dens utgivelse, og har siden den tid blitt et populærkulturelt fenomen. Det er en fortelling hvor moderne vitenskap, og hvilket ansvar mennesket har i møtet med teknologi står i sentrum. Victor Frankenstein er en karakter som blir oppslukt av sin iver etter vitenskapelige fremskritt, og ender opp med å «leke gud».
Frankenstein pusler sammen en skapning av diverse kroppsdeler. I det han ser sin skapning for første gang blir han overveldet av en avsky som driver han inn i en slags psykose. Han klarer ikke å akseptere skapningens utseende, og beskriver den på en måte som gjør at skapningen blir omgjort til et monster.
Oh! no mortal could support the horror of that countenance. A mummy again endued with animation could not be so hideous as that wretch. I had gazed on him while unfinished; he was ugly then; but when those muscles and joints were rendered capable of motion, it became a thing such as even Dante could not have conceived.[5]
Frankenstein uttrykker denne avskyen konsekvent gjennom fortellingen, og nekter monsteret sin menneskelighet. Han føler på en reell anger over sine handlinger, og sverger å ende monsterets liv. Frankensteins monster blir avvist av sin skaper, og begir seg deretter ut på en reise hvor det søker forståelse av seg selv og verden. Et spørsmål som dermed hjemsøker Frankensteins narrativ, er hvordan dynamikken mellom det monstrøse og menneskelige kan forstås.
Jeg har alltid vært fascinert av Frankensteins evne til å pusle sammen et menneske fra bunnen av. Det er en slags forkastelse av dogmer og tradisjonell menneskelig forståelse. Shelleys verk har alltid slått meg som overraskende moderne. Det er en transhet ved monsteret, noe som blant annet er blitt utforsket i filmen Lisa Frankenstein, hvor Lisas monster kapper kuken av hennes utro kjæreste, for senere å få den sydd på seg selv. Muligheten for å kunne skape noe fra bunnen av, uten normative rammer, vekker ikke bare fascinasjon hos meg, men det vekker også assosiasjoner til min egen transhet. Kroppsdeler er ikke bare kroppsdeler, de er biter av et større puslespill. En avskåret penis er ikke nødvendigvis ubrukelig, men en mulighet for kjønnsmessig konstruksjon. Monsteret er et lappeteppe av diverse kroppsdeler, en samling av «menneskelige» komponenter, som blir subversert til noe uforståelig. Når noe er konstruert fremfor «skapt», i den mer kristen forstand, er det ikke lenger en del av det normative. Det er unaturlig og nærmest uforståelig. Allikevel er det en frihet i å slippe taket på de rigide rammene som har formet kjønnsmessige forståelser. En frihet i å være sin egen skaper. På samme måte som monsteret føler jeg meg sydd sammen av en rekke komponenter som ikke er mine egne.
Å befinne seg utenfor: Judith Butlers abject.
Å forstå hvordan det unaturlige og monstrøse utfordrer det normative vil jeg først vende meg til Judith Butler. Butler er og blir en av de mest innflytelsesrike teoretikerne innenfor studiet av kjønn og seksualitet. Deres verk undersøker hvordan man kulturelt forsterker kjønnsoppfatninger gjennom repetert utførelse, eller det som Butler kaller performativitet av kjønn. Vi alle utfører kjønn innenfor de rammene som gjør kjønn forståelig. Den repeterte stiliseringen av kjønn er det som skaper vår forståelse av den; «Gender is the repeated stylization of the body, a set of repeated acts within a highly regulatory frame that congeal over time to produce the appearance of substance, of a natural sort of being.»[6]. Repetisjonen av kjønnede handlinger skaper ifølge Butler en høyst regulert ramme som fastsettes over tid. Innenfor en slik ramme skapes den “naturlige” forståelsen av hva kjønn er; det maskuline er ment å representere mannen, og det feminine er ment å representere kvinnen. Slik forankres kjønn innenfor det Butler kaller den heteroseksuelle matrisen. Dette skaper forståelser for hva en kjønnet kropp kan, og ikke kan være.
Innenfor den heteroseksuelle matrisen skapes antagelsen om at det eksisterer en ideell form for kjønn; en iboende essens av hva det vil si å være en mann eller kvinne. En slags platonisk idé om den perfekte kjønnsidentiteten. Butler utfordrer denne ideen ved å påpeke hvordan kjønnsforståelser konstrueres kulturelt og politisk. Kjønnet kan derfor ikke bli forstått som noe stabilt og a-historisk, men som noe er i stadig bevegelse.
I Butlers bok Bodies that Matter blir kroppsliggjøringen, og materialiseringen, av kjønnet utforsket. Her tar Butler også et oppgjør med misforståelser av Gender Trouble, blant annet ved å se hvordan performativet er en del av hvordan kjønnet blir kroppsliggjort. Butler presiserer i introduksjonen hvor vanskelig kroppen ble i Gender Trouble:
I tried to discipline myself to stay on the subject, but found that I could not fix bodies as simple objects of thought. Not only did bodies tend to indicate a world beyond themselves, but this movement beyond their boundaries, a movement of boundary itself, appeared to be quite central to what bodies «are».[7]
Butlers forsøk på å forankre kjønn som «simple objects of thought» blir en umulighet. Kroppen må tas hensyn til for å kunne forstå hvordan kjønnet materialiserer seg innenfor de regulerende systemene som skaper forståelse. Vår kroppslige eksistens er skapt ut av de rammene den befinner seg innenfor. Det er antatt at en kvinnelig kropp vil hente nytelse fra en mannlig kropp. Denne antagelsen er skapt gjennom en heteronormativ oppfatning av individet. Det heteronormative, og videre det cis-normative, blir naturalisert gjennom den heteroseksuelle matrisen. Antagelsen om at kroppens kjønn er en naturlig essens skaper en fiksjon om at de kroppene som kan bli forstått må passe inn i de sosiale normene.
Faller man utenfor det som er ansett som forståelig, vil ens identitet bli en slags motsetning til det normative. Frankensteins monster er ansett som noe utenfor det normative menneskelige subjektet og befinner seg derfor innenfor det Butler vil kalle «the domain of abjection».
The forming of a subject requires an identification with the normative phantasm of «sex», and this identification takes place through a repudiation which produces a domain of abjection, a repudiation without which the subject cannot emerge. This is a repudiation which creates the valence of «abjection» and its status for the subject as a threatening specter.[8]
Det eksisterer ifølge Butler domener for vår forståelse av kjønn og identitet; det vi ser som «menneskelig». Her er det de regulerende systemene og forventningene som former vår oppfatning av det som er «menneskelig forståelig». Det som er sett på som «abject» ligger utenfor som er normativt akseptabelt, og blir menneskelig uforståelig. Monsteret befinner seg utenfor Victors, og samfunnets, forståelse av menneskelighet og derfor blir dens identitet delegert til å være noe annet; noe avskyelig. Kroppen til monsteret er skapt fra flere komponenter som tidligere var forståelige. I det den blir vekket til liv skapes et nytt menneske, og med det en ny måte å tenke seg hva et menneske kan være. Dens eksistens hjemsøker det normative subjektet; det skapes et nytt domene av abjection.
Det første volumet av Frankenstein, ser historien fra perspektivet til Victor. Hans perspektiv er definert ut fra de domenene han har innsyn i. Til tross for at han har skapt et nytt menneske er han bundet av sin normative forståelse av hva som konstituerer menneskelighet. Selv før monsteret i det hele tatt er vekket til liv, beskriver Victor den som stygt og avskyelig. Når kroppen deretter blir vekket til live blir denne avskyen forsterket.
I det Victor møter sin kreasjon igjen i volum to, kommer monsteret med sitt ønske om å bli forstått av sin skaper. Her får vi innsyn i den ensomme eksistensen som preger monsteret og som har gjort den klar over sitt utenforskap. Om ikke dens skaper kan akseptere den, hvem kan?
You, my creator, abhor me; what hope can I gather from your fellow-creatures, who owe me nothing? they spurn and hate me.[9]
Victor har pustet liv i denne skapningen, men fremfor å forstå den og vise den omsorg, blir hans oppfatning av dette vesenet preget av avsky. Denne avskyen henger sammen med hvordan det som er abject hjemsøker subjektet. Ved å dehumanisere den forsøker Victor å skape et skille mellom sin kreasjon og seg selv. Monsteret blir fra starten benektet en menneskelig eksistens, men til tross for dette utvikler den menneskelige egenskaper i det den trer inn i verden. Dens kropp er det som nekter den innpass de samfunnsmessige rammene som skaper subjektsforståelser.
Det er viktig å huske at Butler ikke bare gir uttrykk for hvordan kjønn og seksualitet oppstår i språket, men også hvordan dette materialiserer seg i kroppen. Kropper som har de «korrekte inskripsjonene» vil bli akseptert, men man kan ikke vite hva disse inskripsjonene vil være uten å se til hva som er blitt skjøvet ut fra normen. Det som er skjøvet ut til domenet av abjection er det som hjemsøker subjektet i sin dannelse. Monsteret befinner seg i dette domenet. Det er et levende bevis på at mennesket kan leke Gud, og at «mennesket» som en kategori ikke er så stabilt som man skulle anta.
Monsterets dysfori
I det øyeblikket monsteret ser seg selv i et vann, opplever den en dissonans mellom det den føler at den er og det den ser i sitt eget speilbilde; en slags subversering av Narcissus myten.
but how I was terrified, when I viewed myself in a transparent pool! At first I started back, unable to believe that it was indeed I who was reflected in the mirror; and when I became fully convinced that I was in reality the monster that I am, I was filled with the bitterest sensations of despondence and mortification. Alas! I did not yet entirely know the fatal effects of this miserable deformity.[10]
Dens persepsjon er basert på samfunnets negative oppfatninger av dens ytre. Ved å tolke Frankenstein gjennom en skeiv linse kan man se hvordan monsterets selvoppfattelse er preget av samfunnets reaksjoner av den; en transopplevelse. Dette øyeblikket av uforenelighet mellom kropp og sinn er et som minner om transpersoners opplevelse av dysfori. Et øyeblikk hvor man innser at det ytre og det indre ikke passer sammen.
Monsteret har på dette tidspunktet vært utsatt for fiendtlighet fra en liten landsby hvor den forsøkte å søke ly. Det har blitt tydelig at dens utseende er noe som skaper frykt og avsky. Ironisk nok forsøkte Victor å skape monsteret med en viss estetisk skjønnhet.
His limbs were in proportion, and I had selected his features as beautiful. Beautiful! – Great God! His yellow skin scarcely covered the work of muscles and arteries beneath; his hair was of a lustrous black, and flowing; his teeth of pearly whiteness; but these luxuriances only formed a more horrid contrast with his watery eyes that seemed of the same colour as the dun-white sockets in which they were set, his shrivelled complexion and straight black lips.[11]
Monsterets utseende er noe Victor har forsøkt å gjøre mest mulig menneskelig, men på grunn av den kunstige konstruksjonen er det noe ubehagelig ved det. I det man kan se musklene og årene hvor huden ikke strekker til, blir monsterets indre en del av dens ytre. Det ikke-normative er vanskelig å skjule. Det materialiserer seg i kroppen og blir en del av utseende. Victor påpeker selv at kombinasjonen av vakre egenskaper kombinert med den monstrøse fysikaliteten er det som vekker avsky hos ham. Han avskyr monsteret for det den er, men også for det den ikke er; et menneske. Han tok seg tid til å finne vakre tenner, fint hår og muskuløse kroppsdeler, men tross alt dette klarer ikke Victor å akseptere det ikke-menneskelige ved hans kreasjon. Han klarer ikke å akseptere hvor unormal den ble til slutt.
Reaksjonene til monsterets utseende begrenser dens eksistens. Den har tidligere erfart at mennesker har reagert med aggresjon og fiendtlighet når den forsøkte å assimilere seg med dem. I tillegg til dette skjønner den mer og mer at dens skaper har forlatt den og deler menneskenes avsky. I det monsteret søker ly i nærheten av en liten hytte, får den endelig et innblikk i det menneskelige livet. På avstand tar den innover seg de hverdagslige syslene til hyttens beboere, og med tiden innser den at språk eksisterer. Mens den følger familien, legger den merke til hvordan de uttrykker seg verbalt til hverandre. Den oppfatter viktigheten av språket som et verktøy;
By degrees I made a discovery of still greater moment. I found that these people possessed a method of communicating their experience and feelings to one another by articulate sounds. I perceived that the words they spoke sometimes produced pleasure or pain, smiles or sadness, in the minds and countenances of the hearers.[12]
Språket har en vesentlig betydning for hvordan man blir oppfattet. Butler har påpekt hvordan språket er en sentral del for hvordan man skaper regulerende rammer for de kroppslige inskripsjonene som skaper subjekts forståelser. Ved å kunne uttrykke hva eller hvem man er, blir man et individ, et subjekt. For monsteret blir prosessen å lære seg språk noe som forsterker dissonansen mellom kropp og sinn. Ja, den er unormal og deformert, men når den klarer å skjønne semantiske konsepter transformeres dens indre.
En viktig del av dette er monsterets oppdagelse av litteratur. Den begynner å lese, og sluker alt fra Milton til Goethe med et håp om å forstå samfunnets strukturer. Den utvikler sin forståelse og blir klar over konsepter som dyd og synd. Kunnskapen den innhenter seg gjør at monsteret blir kritisk til sin eksistens. På et punkt lamenterer den det som bare kan bli beskrevet som en eksistensiell krise i møte med denne kunnskapen;
My person was hideous and my stature gigantic. What did this mean? Who was I? What was I? Whence did I come? What was my destination? These questions continually recurred, but I was unable to solve them.[13]
For monsteret er språket et forsøk på å rettferdiggjøre sin eksistens, men det er også dens fordømmelse. Problemet er at den er alene i verden. Dens eksistens er preget av å være dette lappeteppet som ikke er menneskelig forstått. Den passer ikke inn i den heteroseksuelle matrisen, hvor kroppen kan bli forklart. Når monsteret beskuer beboerne av hytten beskrives de med hengivenhet og kjærlighet. Det virker som om den lyster etter å ha et liv som dem; et liv hvor den ikke byrdes av å være dette groteske lappeteppet.
I tiden hvor monsteret observerer beboerne av hytten formes det en plan hos den; et ønske om å søke ut en eldre blind mann som bor der. Siden denne mannen ikke kan se monsteret vil han ikke kunne bedømme monsteret basert på dens utseende. En dag oppstår muligheten for å få mannen på tomannshånd, en mulighet monsteret tar. Det som følger er en samtale mellom dem, hvor monsteret uttrykker sin ulykkelighet over å være alene og misforstått. Den eldre mannen viser sympati og vennlighet til den fremmede;
Do not despair. To be friendless is indeed to be unfortunate; but hearts of men, when unprejudiced by any obvious self-interest, are full of brotherly love and charity. Rely, therefore, on your hopes; and if these friends are good and amiable, do not despair.[14]
I et lite øyeblikk får monsteret oppleve vennlighet for første gang; det er et øyeblikk hvor den får anerkjennelse som et medmenneske. Øyeblikket blir derimot ødelagt i det den eldre mannens barn returnerer til hytten, og får se monsteret som sitter og taler med deres far. Hans døtre blir fylt med en frykt som gjør at de besvimer, og sønnen går til fysisk angrep på monsteret. Etter dette innser monsteret at det ikke kan ha tilhørighet blant mennesker, til tross for at den har lært seg å snakke deres språk. Ensomheten vender tilbake til den, og den legger fra seg tanken om å kunne assimilere seg med mennesker.
Denne hendelsen viser hvordan samfunnet ser det som en rett å møte ikke-normative mennesker med forakt og sinne. En rett til å viske ut det som er annerledes og rart, slik at man kan opprettholde en naiv normativitet. Monsterets liv er begrenset av andre. Dens bevegelsesrom er snevret inn på grunn av en samfunnsmessig angst over noe «unaturlig». Uansett hvor hardt ikke-normative individer uttrykker sin rett til eksistens, er det samfunnet som i bunn og grunn setter retningslinjer for dem. Det er den heteroseksuelle matrisen som kan definerer transpersoners identitet, og ikke transpersoner selv.
Dysfori er som den frustrasjonen små barn kjenner på når de mangler ord. Jeg kan ikke lenger kaste legoklosser på min mor fordi hun vil at jeg skal ha på meg kjole, og jeg kan heller ikke kaste legoklosser på Rikshospitalet for å nekte meg min identitet. Jeg kan derimot regissere meg selv. Bruke tid og krefter på å iscenesette min kjønnsidentitet i det lyset jeg ønsker. Det blir en komedie, en tragedie og et drama på en og samme gang. Å parodiere kjønn er en frihet i seg selv. En avskåret penis er en packer[15], og en packer blir en form for kjønnsmessig teater. Eyebrow tint kit fra Normal blir scenesminke i form av barten jeg aldri fikk. Jeg flyter inn og ut av diverse kategorier og gir ikke publikum et eneste øyeblikk til å henge med. Show, don’t tell, som de sier. Istedenfor å se speilbildet mitt i vannet, heller jeg det ut i kloakken. Jeg går med åpen skjorte for å vise årer og muskler, lar de pulsere i all sin prakt, til publikums forferdelse og avsky. Ut av dette oppstår eufori over at ingen helt skjønner hva kjønn er. Eufori over å få et spørrende blikk når du introduserer deg. Jeg kan bøye og tøye kjønn i en slags unaturlig og grotesk akrobatikk. Vri det til det ikke lenger er gjenkjennelig.
«Paint me like one of your normative girls»
I Frankenstein finner man spørsmålet om hvorvidt man burde benytte seg av den moderne teknologien for å «leke Gud». Nå, over to hundre år etter dens utgivelse, er muligheten for å «leke Gud» en realitet. Med nye medisinske og teknologiske fremskritt beveger vi oss inn i en ny tidsalder hvor den menneskelige kroppen ikke lenger er bundet til «naturens lover», eller Guds bilde. Testo Junkie av Paul B. Preciado er et verk som undersøker forfatterens opplevelser med hormonbehandling, spesifikt testosteron, og analyserer hvordan kjønn blir til i et moderne, biopolitisk landskap. Verket er vanskelig å fastsette som essay, memoar, fagtekst eller skjønnlitteratur, men blir heller et slags litterært Frankensteins monster, sammensatt av autoteori og skeiv teori.
Preciado utforsker det som får navnet the pharmacopornagraphic era; «The term [pharmacopornographic] refers to the processes of a biomolecular (pharmaco) and semiotic-technical (porno-graphic) government of sexual subjectivity—of which ‘the Pill’ and Playboy are two paradigmatic offspring.»[16]. I det farmakopornografiske[17] regime blir hormoner, som testosteron og østrogen, en mulighet for å kontrollere kjønnede uttrykksformer. Preciado viser blant annet til hvordan reproduktiv teknologi, som for eksempel P-pillen, har endret hvordan vi forstår kjønn. Det er ikke lenger gitt at kvinner menstruerer eller bærer frem barn. Dette er en del av hvordan man kan biokode kjønn og seksualitet. Den biotekniske industrien setter derimot grenser for hvordan man kan ta i bruk diverse medisinske og teknologiske midler, noe som fortsetter å sette restriksjoner på biokodingen. Gjennom rekreasjonsbruk av testosteron unnslipper Preciado det farmakopornografiske regimet til fordel for en mer utopisk eksistens; en eksistens hvor han er sin egen gud.
Dagens teknologi gir mulighet for kjønnsbekreftende behandling. Dette er medisinske og kosmetiske grep man kan ta for å komme seg nærmere den kjønnsidentiteten man ønsker å være. Dette skaper en mulighet for å tilnærme seg det normative, og en mulighet for å assimileres.
Disse teknologiske midlene blir ofte tatt i bruk av transpersoner, men de innebærer også behandlinger som hårtransplantasjoner for cis-menn, eller silikon for cis-kvinner. Preciado trekker blant annet frem hvordan behandling av hirsutisme (overdreven hårvekst hos kvinner) er et eksempel på noe som en gang var ansett som unormalt og monstrøst, men som nå er blitt omgjort til en klinisk diagnose i det farmakopornografiske regimet;
(…) the ‘bearded lady’ was considered to be a monstrous abnormality, and her body was becoming visible within the spectacularized framework of circuses and freak shows. In the pharmacopornographic regime, “hirsutism” has become a clinical condition, making women potential clients of the medical system and consumers of manufactured molecules (…) the purpose of which is not hormonal, but political, normalization.[18]
Hormonbehandling for å kunne stoppe uønsket hårvekst hos kvinner, er en måte å normalisere utseende på i tråd med samfunnets norm for kvinner; et forsøk på å «rette» opp det ikke-normative. Disse moderne teknologiene er en del av et farmakopornografisk regime som forsøker å normalisere individer i tråd med kategoriseringer av kjønn, seksualitet og rase.
Det naturlige er noe som blir forstått i tråd med det normative. Monsteret er skapt på et høyst unaturlig vis, og utseende gjenspeiler dette. I det farmakopornografiske regimet faller kategorien av det «naturlige» bort. Vi benytter oss alle av teknologiske og medisinske verktøy. Hormonell prevensjon, pre-workout, Viagra, frisørtimer, antibiotika, solarium, tannkrem med tannbleking, hårfjerning, datingapper, pornografi, fillers og selvhjelpsbøker. Det er lite naturlig med det moderne mennesket. Derimot vil en kvinne som liker sin hirsutisme bli refset for å ikke fikse sin «unormale» hårvekst. En transperson som velger å leve livet uten hormonbehandling vil bli gransket for sin mangel på kjønnsmessig korrigering. Det farmakopornografiske regimet skaper kjøreregler for hva som er normalt og unormalt.
Om monsteret hadde fått muligheten til å endre sitt utseende for å passe inn med resten av verden, ville det da blitt anerkjent som et «ekte» individ? Problemet er at monsteret ikke har et normativt grunnlag for å kunne endre utseende. Allerede fra sitt første åndedrag, om ikke før, befinner den seg innenfor et domene av abjection. I det farmakopornografiske regimet ville monsteret blitt møtt av en vegg av utredninger og papirarbeid. Om du ikke treffer alle kriteriene så er det bare å beklage. Better luck next time, buddy!
The question is, who has access to hormone treatments? According to which clinical diagnosis? How do class and race modify the distribution of and the access to technologies of production of gender?[19]
For monsteret blir ikke muligheten til å endre sitt utseende en realitet, siden den ikke inngår i det som er normativt. Monsterets eksistens er og blir ansett som «abject», eller «feil». Selv når den har klart å finne språket, som egentlig skal kunne binde den sammen med andre, blir dette sekundært til dens ytre. Det som definerer dens eksistens er dens ytre, og den vil aldri kunne unnslippe dette. Monsteret eksisterer som et unaturlig menneske. Victors eksperiment er en slags forløper til å motsette seg det farmakopornografiske regimet, og den heteroseksuelle matrisen, men angeren han føler i etterkant gjør at han hengir seg tilbake til det normative. Hadde monsteret derimot vært skapt i den moderne verden hvor muligheten til å «leke gud» ikke bare er en realitet, men også svært utbredt, ville monsteret kanskje brukt et solid år av sin eksistens på å la Rikshospitalet nekte den kjønnsbekreftende behandling.
«I wanna arm-wrestle God!»
Gotikkens mulighetsrom åpner for å kunne tolke dens skikkelser i tråd med det perifere. Alt fra vampyrer til Frankensteins monster er skikkelser som representerer en angst for noe nytt, noe annerledes, noe skeivt. Å kunne snu seg til skeiv teori for å tolke de gotiske verkene gjør at det som befinner seg utenfor samfunnets regulerende rammer kommer til syne. Den heteroseksuelle matrisen skaper statiske og a-historiske oppfatninger av identiteten, det farmakopornografiske regimet opprettholder disse oppfatningene ved hjelp av biopolitiske reguleringer, men på grunn av eksistensen til det som blir skjøvet ut innser man at det ikke kan være så enkelt. Det eksisterer noe i grenseland som hjemsøker det normative; i gotikken åpnes porten mellom de to verdenene og monstrene kommer ut.
I Frankenstein skildres Victors forsøk på å leke Gud, noe som med tiden er blitt en realitet. Preciado har bedrevet et slags kjønnsmessig sjørøveri med «ulovlig» testosteroninntak. Jeg ønsker også å ta armbakk med Gud, å bli en biokodende sjørøver, å åpne porten til grenseland. De ikke-normative og monstrøse er utfordrerne som skaper angst i samfunnet; de stiger frem fra skyggene, skremmer menneskene, og tvinger det normative til å beskue sin egen monstrøsitet.
Som en skeiv person i akademia føles det en smule fåfengt å tolke verk fra 200 år siden med regnbuefargede briller. Allikevel går det et ekko av gjenkjennelse gjennom Frankenstein. En gjenkjennelse av å agitere mot de satte rammene. Å queere teksten er ikke bare å putte på seg sine regnbuefargede briller, det er å åpne rommet for de stemmene og erfaringene som har blitt tilsidesatt. Litteraturen blir et sted for å utforske det som er perifert. Det fleksible og ikke-statiske.[20]
[1] Paul Preciado, Testo Junkie, Feminist Press, 2013, 90
[2] Julian Wolfrey, Ruth Robbins, Victorian Gothic: Literary and cultural manifestations of the nineteenth century, Palgrave, 2000, xv
[3] Wolfrey, Victorian Gothic, 31
[4] Ardel Thomas, «Queer Victorian Gothic» i The Victorian Gothic: An Edinburgh Companion, Edinburgh University Press, 2012, 143
[5] Mary Shelley, Frankenstein; or, The Modern Prometheus (1818 ed.), Penguin Group, 2003, 59
[6] Judith Butler, Gender Trouble, Routledge, 1990, 45
[7] Judith Butler, Bodies That Matter, Routledge, 1993, ix
[8] Butler, Bodies That Matter, .3
[9] Shelley, Frankenstein 103
[10] Shelley, Frankenstein, 116-117
[11] Shelley, Frankenstein, 58
[12] Shelley, Frankenstein,114 -115
[13] Shelley, Frankenstein,131
[14] Shelley, Frankenstein,136
[15] En fallisk formet protese (enten i silikon eller tekstil), ofte benyttet av trans-maskuline individer for å skape illusjonen av en penis, og for å redusere dysfori.
[16] Preciado, Testo Junkie, 33-34
[17] Det farmakopornografiske er ifølge Preciado et regime hvor sex, kjønn og nytelse blir regulert gjennom bio-politiske teknologier og medieteknologi; nærmere bestemt koplingen mellom de farmasøytiske og pornografiske regimene.
[18] Preciado, Testo Junkie, 114
[19] Preciado, Testo Junkie, 127
[20] Tusen takk til Sara Eik for all den beinharde kritikken som skulle til for å skrive dette essayet.
Prosopopeia 