Myten om «Det sanne Østerrike» i Mannen uten egenskaper
TEKST: JON ERIK WUNDERLE SOLHØY
‘De må vite fra historien at den sanne tro, den sanne moral og den sanne filosofi aldri har eksistert; allikevel har de kriger, gemenheter og ondskapsfullheter som er blitt utløst i deres navn, omdannet verden på en fruktbar måte.’[1]
Utsagnet over tilhører Ulrich, hovedpersonen i Robert Musils ufullstendige modernistiske verk, Mannen uten egenskaper. Sitatet forekommer i en diskusjon med bankdirektøren Leo Fischel om attributtet «det sanne» og dets betydning. Spesielt er det ideen om «det sanne Østerrike» som utgjør en sentral problemstilling i romanen. «Det sanne Østerrike» følger samme mønster som «den sanne tro», «den sanne moral» og «den sanne filosofi»: det har ikke noe konkret meningsinnhold, eller, sagt på en mer kynisk måte: Det betyr ingenting. Likevel blir denne ideen et av holdepunktene til «parallellaksjonen», en tankesmie som settes sammen for å planlegge feiringen av keiser Franz Joseph I sitt 70. år på tronen. Aksjonen har som formål å styrke keiserens status i det østerriksk-ungarske imperiet, samt styrke Østerrikes internasjonale status. Når parallellaksjonen prøver å formulere sitt ideologiske tankegods, skaper blant annet vanskeligheten ved å definere det sanne Østerrike en epistemologisk og hermeneutisk problemstilling. Parallellaksjonen skaper til slutt grunnlaget for romanens fiktive stat Kakania[2] sin undergang i tiden som leder opp mot første verdenskrig.
I romanen beskrives Østerrike som en nasjon som ønsker å fremstå som et sterkt overhode i et stabilt imperium, men som egentlig huser stor politisk ustabilitet og har et forvrengt bilde av hvor betydelige de er i internasjonal kontekst. Dette essayet vil se på hvordan ideen og myten om det sanne Østerrike framstilles i Mannen Uten Egenskaper, og diskutere hvordan Musil beskriver denne ideen som noe fullstendig ideologisk, uten faktisk innhold. Slik det beskrives i romanen, er ikke denne ideen bare en politisk konstruksjon, men den viser også til et kollektivt selvbedrag, spesielt blant embetsstaben i landet. Med henvisninger til Roland Barthes’ mytebegrep, vil jeg spore hvordan ideen om det sanne Østerrike oppstår og hvordan den ikke bare kan ses på som symptomatisk for statens forfall, men også hvordan ideen selv akselererer dette forfallet. Selv om denne problemstillingen kan trekkes i flere ulike retninger, vil jeg hovedsakelig sette søkelys på de språklige og semiotiske aspektene ved ideene om det sanne Østerrike, og Kakania som en stat som lever på sin egen livsløgn.
Musil startet arbeidet med Mannen uten egenskaper på begynnelsen av 1920-tallet, like etter første verdenskrig, og jobbet jevnlig med den fram til hans død i 1941. Det første volumet som inneholdt del 1 og del 2 ble utgitt i 1930, mens det andre volumet som inneholdt den ufullførte del 3 ble utgitt i 1933. Etter dette ble ikke mer av romanen utgitt i Musils levetid, og i dag står romanen som ufullført. Noen av kapitlene, tekstene og notatene som ikke ble gitt ut i Musils levetid er gitt ut posthumt, også i den norske utgaven av romanen. At Musil jobbet med romanen mellom to verdenskriger er langt fra irrelevant: romanen gir ikke bare innsikt i tiden som ledet opp til første verdenskrig, men kommenterer også på den europeiske fascismen som var på en stigende trend i mellomkrigstiden og som til slutt resulterte i andre verdenskrig. Musils Kakania er ikke bare en kommentar på det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet som gikk i oppløsning ved slutten av første verdenskrig, men også et bilde på hele Europa i den politisk ustabile perioden kontinentet befant seg i på starten av 1900-tallet.
Ulrich, Kakania og parallellaksjonen
Mannen Uten Egenskaper forteller om Ulrich som etter gjentatte forsøk på å bli en betydelig mann, tar seg en «ferie fra livet» for å tenke gjennom hvilken retning han ønsker at livet hans skal ta. Foruten ønsket om å bli en betydelig mann, omtales formålet med denne «ferien» som bl.a. et ønske om å utrette noe stort, eller en intensjon om å leve «det riktige livet». I romanen blir Ulrich beskrevet som en mann uten egenskaper, men denne tilsynelatende negativt ladede beskrivelsen av ham er egentlig mangefasettert og tvetydig. Ulrichs mangel på egenskaper refererer først og fremst til hans manglende evne til å vie seg til en retning i livet, eller ett bestemt felt. I sine forsøk på å bli en betydelig mann, prøver Ulrich seg som soldat, ingeniør og matematiker, blant annet, før han begir seg ut på mer høytsvevende og til tider mystiske tankesysler under hans ferie fra livet. Å være en mann uten egenskaper viser seg derfor å være til Ulrichs flytende og udefinerbare identitet, en manglende evne til å passe inn i én retning i livet. Å være en mann uten egenskaper kan derfor ses på som en positiv betegnelse, ettersom det viser til et potensiale framfor en mangel, et potensiale til å hevde seg innenfor flere områder og en umulighet til å settes i bås. På den andre siden fører dette potensialet i Ulrich til en tafatthet som gjør at han ofte sliter med å vie seg fullstendig til gjøremål og ideer, og fører tidvis til en svekket handlekraft.
På samme måte som Ulrich er en mann uten egenskaper, kan Kakania, det fiktive navnet Musil ga Østerrike-Ungarn i romanen, ses på som en stat uten egenskaper. Kakania henviser til forkortelsen «k. u. k.» eller «k. k.» (uttalt «ka-ka»), «kaiserlich und königlich», som refererer til Østerrike-Ungarn som et dobbeltmonarki der Franz Joseph I var både keiser av Østerrike og konge av Ungarn. Musil beskriver Kakania som en stat som, tross sin storhet, alltid kommer til kort i sammenligning med de andre europeiske stormaktene:
Naturligvis trillet det på disse veiene også automobiler, men ikke for mange automobiler! Man forberedte erobringen av luften – også her; men ikke for intensivt. Nå og da lot man et skip seile til Syd-Amerika eller Øst-Asia; men ikke for ofte! […] Man utfoldet luksus; men absolutt ikke så overforfinet som franskmennenes. Man drev sport; men uten angelsaksernes narraktigheter. Man brukte enorme beløp på hæren; men allikevel bare akkurat så meget at man var sikker på å forbli den nest svakeste av stormaktene.[3]
Kakania hevder seg innenfor flere aspekter, men er ikke best i noe. Alt Kakania gjør bra, eller i hvert fall som gjør at det kan anses som en stor nasjon i internasjonal kontekst, er det en annen europeisk stormakt som gjør bedre. Måten Musil beskriver Kakania kan sammenlignes med hvordan han i essayet «Buridan’s Österreicher» omtaler Østerrike som «Hjalmar Ekdal som stat».[4] Østerrike, og Kakania i romanen, er en stat som lever på en livsløgn om sin egen storhet.
Likevel står patriotismen sterkt hos embetsstaben i Kakania, og i et forsøk på å overgå Tyskland som feirer 30-årsjubileum for sin keiser Wilhelm II, startes en aksjon for å komme Tyskland i forkjøpet. Derfor bestemmer de øverstkommanderende i Kakania seg for å arrangere et «østerriksk år» for å feire Franz Josef I sitt 70. år som keiser i Kakania. Dette er aksjonen som får navnet «parallellaksjonen». Sentralt for denne aksjonen er at det settes sammen en tankesmie der det østerrikske årets ideologiske karakter skal defineres. Det er viktig å legge merke til at selv om parallellaksjonen innfatter hele Kakania, er det spesielt Østerrike som ønsker å sementere sin plass som den regjerende delen av Kakania. Derfor er det snakk om et østerriksk år, framfor et kakanisk år. Ulrich, som ser på parallellaksjonen som en god mulighet til å utrette noe stort, blir ansatt som sekretær i tankesmien, og store deler av romanen dreier seg rundt denne patriotiske aksjonen.
Parallellaksjonens ideologi
Det kunstige ved parallellaksjonen kan antydes fra start. Den er ikke oppstått som et reelt ønske om å feire den østerrikske keiseren og østerriksk kultur, men heller som en respons til Tyskland som feirer sin keiser og sin kultur. Parallelaksjonen blir ikke til fordi Kakania og Østerriket har en sterk kultur som de ønsker å feire, men heller fordi de føler at de mangler en slik kultur. Derfor blir parallellaksjonen en mulighet for Kakania å sette i stein en kultur og et selvbilde. Sagt på en annen måte blir parallellaksjonen en anledning for Kakania til å erverve seg egenskaper, akkurat som den blir det for Ulrich. I kapittel 19, hvor Ulrich får tilbud om å ta del i parallellaksjonen, er selve tittelen på kapittelet «Et formanende brev og en anledning til å erverve seg egenskaper».[5] På samme måte som Ulrich betrakter parallellaksjonen som en mulighet for å realisere sitt ønske om å utrette noe stort, blir parallellaksjonen en anledning for Kakania til å sementere sin antatte status som stormakt og samtidig heve seg over en annen europeisk stormakt.
Oppfinneren av parallellaksjonen er den adelige og konservative grev Leinsdorf, en hengiven kristen med sterk fedrelandskjærlighet og en blind tillit til monarkiet og keiser Franz Joseph I. Gjennom del 2 av romanen blir han en av de viktigste pådriverne for den patriotiske aksjonen. I scenen hvor han først introduseres fremlegger grev Leinsdorf fire ideologiske holdepunkter for hva som skal definere det østerrikske året. Mens han dikterer til sin sekretær, sier han følgende: «‘Foreløpig blir det altså med disse fire punkter: fredskeiser, europeisk merkepæl, det sanne Østerrike, samt kultur og kapital.’»[6] Blant disse fire punktene blir ideen om det sanne Østerrike stående som den mest presserende ideen å komme fram til for å kunne feire et fullverdig østerriksk år. Dessverre viser parallellaksjonen seg å være mer eller mindre fullstendig fåfengt, hovedsakelig fordi ingen egentlig vet hva den går ut på. Dette kommer for eksempel frem i tittelen på kapittel 36 «Takket være det omtalte prinsipp har parallellaksjonen håndgripelig eksistens før man vet hva den er».[7] Forvirringen og usikkerheten kommer også til uttrykk under det første møtet i parallellaksjonen. I et forsøk på å sette dagsorden for aksjonen, sier Ulrichs kusine Diotima følgende til resten av forsamlingen:
Den store patriotiske aksjon måtte, forklarte hun, finne et stort mål som steg opp fra folkets midte […]. ‘Vi som i dag er forsamlet for første gang, føler oss ikke kallet til å fastsette dette mål allerede nå, men er foreløbig bare trådt sammen for å skape en organisasjon som kan legge forholdene til rette for fremsettelse av forslag som fører frem til dette mål.’[8]
På mange måter viser dette svulstige utsagnet, preget av passivitet og tentativitet, til parallellaksjonens impotens og mangel på handlekraft. Aksjonens egentlige formål gjemmer seg bak så mange ledd at hele utsagnet, og derfor også aksjonen i seg selv, blir fullstendig innholdsløs og intetsigende. Det eneste medlemmene i parallellaksjonen føler seg sikker på er at de skal være med på å stelle i stand en stor, historisk begivenhet, men selv hva dette er, lar seg ikke så lett beskrive:
Hvis de på vei til møtet var blitt spurt om de visste hva historiske, store eller lignende begivenheter var for noe, ville de sikkert ha svart bekreftende, men overfor det anspente krav om å oppfinne en slik begivenhet, var de efterhånden blitt matte til mote, og noe i likhet med en knurring av en svært naturlig natur rørte seg i dem.[9]
Myten om det sanne Østerrike
Når karakterene i romanen, og spesielt grev Leinsdorf, snakker om «det sanne Østerrike», skjer det en Barthiansk mytedannelse.[10] Ordet «Østerrike» viser i utgangspunktet til en konkret størrelse, nemlig staten Østerrike som befinner seg innenfor et bestemt geografisk område, og nasjonen Østerrike som består av definerte folkegrupper. Dette er den vanlige, hverdagslige, denoterte betydningen av ordet. Når attributtet «det sanne» blir lagt til foran ordet, får vi istedenfor med en konnotert betydning å gjøre. I motsetning til denotasjon som har med den primære betydningen å gjøre, viser konnotasjon til en sekundær betydning. Denne sekundære betydningen har ikke nødvendigvis noe konkret innhold i seg selv, men kan fylles med et ideologisk innhold gjennom den historiske og sosiale bruken av begrepet.
Hva grev Leinsdorf forstår med det sanne Østerrike kan antydes i hans introduserende tale i parallellaksjonens første møte:
‘Hans Majestet, vår elskede keiser og herre, vil i året 1918 feire den uhyre sjeldne 70-årsdag for sin velsignelsesrike tronbestigelse – om Gud vil, i den karskhet og rørighet som vi er vant til å beundre hos ham. Vi er forvisset om at denne fest vil bli høytideligholdt av Østerrikes takknemlige folkeslag på en måte som ikke bare skal vise verden vår dype kjærlighet, men til like at det østerriksk-ungarske monarki fylker seg om sin hersker, fast som en klippe.’[11]
Grev Leinsdorf ser på Østerrike som et fyrtårn i Europa som ikke bare står fram på eksemplarisk vis som et land av fred og kjærlighet, men også som overhode av et større imperium hvis innviede stater og folkegrupper viser stor tillit til keiser og konge Franz Josef I. Det er viktig å poengtere at selv om noe tar form som en myte, betyr det ikke nødvendigvis at det ikke er sant. Istedenfor er det heller en forvrengning av hva som er sant. Barthes skriver «Myth hides nothing and flaunts nothing: it distorts; myth is neither a lie nor a confession: it is an inflexion.»[12] For Barthes er myter en form for språk, og myter blir til gjennom hyppig bruk. Den skjuler ikke noe for den later ikke som om noe ikke finnes, den viser seg ikke frem og sier «dette er sannheten». Myten oppstår på et sosialt plan som en felles språklig forståelse av et begrep, og derfor ser Barthes på den som en fordreining av virkeligheten, et omkodet tegn. Myten tar noe virkelig og gjør den til noe annet. På den måten er den verken sann eller usann, men også sann og usann på samme tid.
For patrioten grev Leinsdorf er ideen om det sanne Østerrike og parallellaksjonens formål og kommende suksess, en selvfølge. Vi ser dette blant annet i hvordan han naivt er «forvisset» om at feiringen av keiserens 70-årsjubileum vil bli opprettholdt av ikke bare østerrikerne, men også ungarerne og de øvrige folkegruppene i Kakania. I tillegg ser vi hvordan han ser på parallellaksjonen som et nesten hellig oppdrag når han legger til «om Gud vil». Slik blir den patriotiske aksjonen hevet opp til et sakralt nivå, som et nesten profetisk formål som ikke trenger begrunnelse. For Barthes er dette et av de tydeligste symptomene på en myte, nemlig at myten forsøker å fremstå som noe helt naturlig, en selvfølge: «We reach here the very principle of myth: it transforms history into nature.»[13] En myte blir derfor først til en myte når man ikke oppfatter den som en myte, men heller som tingenes faktiske tilstand.
Likevel ser vi allerede hos Leindorf, etter at han har introdusert aksjonens formål for resten av forsamlingen under det første møtet, at myten begynner å bryte sammen. Etter at han har omtalt det østerriksk-ungarske monarki som en klippe, beskrives usikkerheten hans i om Ungarn faktisk kommer til å gå med på feiringen av keiseren, ettersom de bare anerkjenner Franz Josef I som konge. Når myten eksisterer som myte, gjør dens abstrakte natur det enklere å overse innholdets sannhetsgestalt, men med en gang den skal defineres og uttrykkes med ord, begynner den å slå sprekker. Selv den standhaftige patrioten grev Leinsdorf begynner å nøle ved parallellaksjonens oppdrag og mål.
Mytens sammenbrudd
Parallellaksjonen, som egentlig skal holdes hemmelig for ikke å skape motstand fra Tyskland, blir etter hvert allment kjent. Både blant lekfolk innenfor nasjonen og utenfor Kakania sine landegrenser går ryktene om den patriotiske aksjonen. I en samtale med bankdirektør Leo Fischel, diskuterer Ulrich betydningen av «det sanne» slik det brukes av grev Leinsdorf i hans beskrivelse av parallellaksjonens formål. Irritert og forvirret sier Fischel til Ulrich:
´Jeg vet hva fremskritt er, jeg vet hva Østerrike er, og jeg vet sannsynligvis også hva fedrelandskjærlighet er. Men jeg klarer ikke helt å forestille meg hva den sanne fedrelandskjærlighet, det sanne Østerrike og det sanne fremskrittet er´[14]
Fischel blir her talerør for Kakania sitt folk, for dem parallellaksjonen egentlig er rettet mot, men som står utenfor dens umiddelbare kjerne. Forvirringen hans over betydningen av det sanne Østerrike kan leses på to måter, begge relevant for denne analysen. For det første kan man se på denne forvirringen som en språklig forvirring forårsaket av at det er umulig å sette ord på den abstrakte ideen om det sanne Østerrikes ideologiske innhold. Denne typen forvirring har vi allerede sett eksemplifisert av grev Leinsdorf som sliter med å finne de riktige ordene for å beskrive parallellaksjonens formål. For det andre kan man tolke Fischels forvirring som en politisk ideologisk forvirring, der det patriotiske innholdet i ideen om det sanne Østerrike ikke kan forstås på grunn av en manglende nasjonalfølelse og en svak nasjonalidentitet.
Om man skal kunne tenke seg at det sanne Østerrike eksisterer, må man også kunne tenke seg at det huser «sanne østerrikere». Musil beskriver grev Leinsdorfs fokus på å at en nasjon trenger å oppfinne et eget folk for å kunne anses som en nasjon. Blant annet står det senere i romanen: «[H]ovedsaken var at en kakanisk stat nå engang eksisterte, om enn uten riktig navn, og at det til denne måtte oppfinnes et kakanisk statsfolk.»[15] Det er også i tanken om den sanne østerriker at vi ser hvordan myten om det sanne Østerrike fort begynner å briste. For en sann østerriker må også ha en sterk nasjonalfølelse, noe romanen gir uttrykk av at han ikke har. Den Østerrikske nasjonalfølelsen blir diskutert flere steder i romanen, både i forbindelse med parallellaksjonens tilblivelse, og i forbindelse med dens forfall. Blant annet skriver Musil:
[Den østerriksk-ungarske statsfølelse] bestod for eksempel ikke av en østerriksk og en ungarsk del, som så, slik man kunne tro, utfylte hverandre – nei, den besto nemlig av et hele og en del, nemlig av en ungarsk og en østerrisk-ungarsk statsfølelse, hvorav den sistnevnte hørte hjemme i Østerrike, slik at den østerrikske statsfølelse, egentlig var fedrelandsløs.[16]
Ungarerne viser til en patriotisme viet sin del av imperiet. Østerrikerne derimot viser til en patriotisme som rommer hele imperiet, noe som til gjengjeld svekker nasjonalfølelsen innad i landet. Når Østerrikerne sin statsfølelse vies til imperiet som helhet, blir den spesifikt østerrikske statsfølelsen, som Musil skriver, fedrelandsløs. Samtidig blir Østerrikernes østerriksk-ungarske stasfølelse så diffus at de til slutt ikke ser på seg selv som Østerrikere en gang. Musil skriver videre:
Østerrikeren forekom bare i Ungarn, og da som antipati; hjemme hos seg selv kalte han seg statsborger av det østerriksk-ungarske monarki, hvilket betydde det samme som en østerriker pluss en ungarer minus denne ungareren, og han gjorde det ikke med begeistring, men av hensyn til en idé som bød ham imot, for han kunne like lite fordra ungarere som disse ham, hvorved sammenhengen ble enda mer komplisert. Mange betegnet seg derfor ganske enkelt som tsjekkere, polakker, slovenere eller tyskere […].[17]
I tillegg til å illustrere ungarernes bitre forhold til østerrikerne, viser dette sitatet hvordan østerrikernes forvrengte statsfølelse resulterer i at flere av dem for enkelthetens skyld ikke en gang omtaler seg som østerrikere. Resten omtaler seg selv, ikke som østerrikere, men som «statsborger av det østerriksk-ungarske monarki». Dette uttrykket kompliseres ikke bare av hvor langt, byråkratisk og upersonlig det er, men også ytterligere av at det ifølge Musil innebærer en implisitt negasjon. En statsborger av det østerriksk-ungarske monarki viser til en politisk enhet som består av både østerrikere og ungarere. Likevel identifiserer ikke østerrikeren seg med ungareren, og derfor omtaler Musil det som en «østerriker pluss en ungarer minus denne ungareren». Denne ligningen kan ikke bare omtales som en østerriker ettersom den iboende negasjonen er så sentral for den østerrikske selvforståelsen. Derfor heter det at østerrikeren bare forekom som antipati: han benevnes negativt av ungarerne, men dette er også eneste gangen han faktisk forekommer, når andre snakker negativt om han. Ellers er den sanne østerrikeren, og i forlengelse det sanne Østerrike, ikke-eksisterende.
I lys av denne forståelsen av Kakanias innbyggere, ser vi at det parallellaksjonen ønsker å opprettholde med feiringen av Franz Josef I’s jubileum, er en livsløgn om hvor stabilt Kakania er som en stat. I virkeligheten er Kakania fullstendig ustabilt med store spenninger mellom de forskjellige nasjonenes innbyggere og en svak og forvrengt nasjonalfølelse blant innbyggerne i imperiets kjerne. Igjen blir Hjalmar Ekdal og hans livsløgn et presist bilde på hvordan Musils Kakania opptrer som stat. Også blant den ellers logiske og matematiske Ulrich lever denne livsløgnen. Den logiske umuligheten det er å definere det sanne Østerrike og den sanne østerrikeren virker som noe Ulrich er klar over. Likevel velger Ulrich å ignorere denne innsikten grunnet en naiv tro på parallellaksjonens antatte høyere formål. Når Leo Fischel spør Ulrich om betydningen av det sanne, svarer Ulrich omsider «‘Jeg sverger […] at hverken jeg eller noen annen vet hva den eller det sanne er, men jeg kan forsikre Dem om at det er i ferd med å bli virkeliggjort!’»[18] Her ser vi at Ulrich til en viss grad anerkjenner myten, men opprettholder likevel tanken om at det er en sannhet som er på vei til å tre frem. På denne måten deltar han aktivt i myten. For Ulrich er parallellaksjonen, i hvert fall på dette punktet i romanen, en gyllen mulighet for ham til å bli en betydelig mann. Derfor ser han på parallellaksjonen med en ukarakteristisk blind tillit.
Parallellaksjonens literaritet og dens hermeneutiske krise
Det sanne Østerrike blir et tomt tegn som ikke betyr noe i seg selv, og dette skaper et hermeneutisk problem for parallellaksjonen. Hva er egentlig parallellaksjonens funksjon? Ingen i romanen virker å ha et godt svar på dette. Og parallellaksjonens meningsløshet er noe av det som fører til Kakanias forfall som stat. Parallellaksjonens impotens blir ikke bare symptomatisk på Kakanias svekkede posisjon som stat og imperium, men blir også direkte medskyldig i dens uunngåelige kollaps. I kapittel 98, «Om en stat som gikk til grunne ved en språkfeil», omtales det hvordan de øvrige nasjonene i Kakania, foruten Østerrike, betrakter parallellaksjonen som et «hemmelighetsfullt pangermansk anslag».[19]Dette skyldes delvis av at den patriotiske østerrikske aksjonen (som startet som en reaksjon mot Tysklands feiring av sin keiser) sin fremste bidragsyter ironisk nok er den tyske forfatteren og forretningsmannen Paul Arnheim. Denne antagelsen fører videre til større spenninger innad i et allerede ustabilt Kakania. Ut ifra grev Leinsdorfs taler vet vi at aksjonen egentlig har en motsatt intensjon, nemlig å samle Kakanias folk om keiseren og vise at Kakania er en stormakt i internasjonal politikk, spesielt i forhold til Tyskland. Men når parallellaksjonen og dens ideologiske innhold blir såpass tomt, skaper det rom for andre motstridende tolkninger av aksjonens funksjon.
For å ta i bruk en annen, men relatert teori av Barthes, kan man si at parallellaksjonen huser en høy grad av literaritet. I sitt essay «Rhetorical Analysis» omtaler Barthes litteratur på følgende måte: «[O]perationally, […] confronting the normative tasks of automatic translation, literature might be defined as the sum of the insoluble cases presented to the machine.»[20] Vanskeligheten ved å oversette en litterær beskjed ligger nemlig ikke bare i den litterære formen som rim og rytme, men også i innholdets tvetydighet og gjennom bruk av retoriske virkemidler som ironi eller metaforer som tilslører eller destabiliserer beskjedens betydning. Ifølge Barthes vil en beskjed med flere potensielle tolkninger eller forståelser ha en høyere literaritet. På denne måten, hvis man sammenligner parallellaksjonens formål og funksjon med en litterær beskjed, kan man si at usikkerheten knyttet til aksjonen fører til et større mangfold av mulige tolkninger og derfor høyere literaritet.
Dessverre blir dette som egentlig er en ønsket og positiv egenskap for den litterære beskjeden, et stort problem for parallellaksjonen, og videre for Kakania som en stat. Det allerede politisk ustabile klimaet i Kakania, forverres gjennom aksjonens usikkerhet. De som allerede er negativt innstilt til Østerrike, slik Musil beskriver ungarerne i romanen, får anledning til å tolke parallellaksjonen som et plott mot dem og resten av de ikke-tyske nasjonene i imperiet. For enkelte av parallellaksjonens aktører som ellers har satt stor lit til aksjonen og myten om det sanne Østerrike, fører aksjonens usikkerhet til en gradvis erkjennelse av Østerrikes livsløgn og et sammenbrudd av myten. Det som skulle være et uttrykk for nasjonal styrke, avslører ikke bare en nasjonal svakhet, men blir også del av imperiets forfall. Dette kulminerer mot slutten av del 2, der det blant annet kommer frem flere avsløringer om korrupsjon innad i aksjonen, og kapittel 120 med den beskrivende tittelen «Parallellaksjonen fremkaller opprør».[21] Også Ulrich oppdager at parallellaksjonen ikke er den gunstige anledningen for ham til å «tilegne seg egenskaper», og bestemmer seg i slutten av del 2 for å forlate aksjonen. I del 3 har Ulrich for det meste lagt fra seg de politiske syslene og utforsker kjærlighet og mystikk sammen med hans søster Agathe.
«Det sanne Østerrike er hele verden»
Parallellaksjonens formål om å definere det sanne Østerrike er et prosjekt som er dømt til å feile. For den ustabile nasjonen Kakania blir ikke parallellaksjonen bare et bilde på nasjonens forfall, men aksjonens mislykkethet blir også direkte medskyldig i det nevnte forfallet. Barthes skriver at myter prøver å fremstille seg selv som natur. Dette er en av grunnene til at parallellaksjonen feiler. I det man prøver å konkretisere myten, avslører den sin egen kunstighet og viser hvor tømt den er for konkret innhold. Den eneste og noenlunde faste ideen som foreslås i romanen er ideen om at det sanne Østerrike, er hele verden. Dette er en tanke som uttrykkes av Diotima etter at grev Leinsdorf stiller seg skeptisk til tyskeren Paul Arnheims deltagelse i parallellaksjonen. Diotima har en visjon om at verden ikke vil finne ro før nasjonene i den lever sammen i en høyere enhet[22]. Selv om denne ideen ikke strekker lenger enn kapittelet den står i, mener den norske professoren i tysk litteratur ved UiO, Elsbeth Wessel, at Musil snur denne tanken på hodet. I sitt forord til den norske oversettelsen av Mannen uten egenskaper, skriver hun:
[Østerrike] var et speilbilde av den europeiske virkelighet, et Europa i miniatyr. Det sanne Østerrike er hele verden, bemerker Musil ironisk: den krisestemning som preget hele Europa før katastrofen bryter inn med verdenskrigen, den kom fortettet til uttrykk i Østerrike.[23]
Musils Kakania står fram som et bilde, ikke på en stabil europeisk stormakt som skal bane vei for en tiltenkt utopi, men heller på den politiske uroen som preget Europa i tiden frem mot første verdenskrig.Kakania blir til en stat som går til grunne, ikke som i følge av ytre fiender, men av en språkfeil, det vil si en manglende evne til å gi mening til ordene som de bygger sin selvforståelse på. Parallellaksjonen som egentlig hadde som funksjon å bringe hele imperiet sammen og styrke det kakanske fellesskapet, bygger på et tomt fundament, og splittelsen og misnøyen blant det kakanske folk blir fullstendig ignorert av de idealistiske aktørene i aksjonen. Tanken om det sanne Østerrike har ikke bare én mening, men rommer et helt meningsmangfold som gjør det umulig å definere. Kakania er mangfoldig, men sagt på en annen måte er Kakania fragmentert og splittet, og det patriotiske og konservative tankegodset som driver aksjonen klarer ikke å se lenger enn sin egen nese. Derfor er aksjonen, som bygger på et fullstendig tomt fundament, dømt til å kollapse under sin egen vekt.
[1] Robert Musil, Mannen uten egenskaper (Mue), Bind 1, overs. Ole Michael Selberg (Oslo: Solum-forlag, 1990), 118.
[2] Kakania er i romanen den allegoriske dobbeltgjengeren til Østerrike-Ungarn og Habsburgmonarkiet.
[3] Musil, Mue, Bind 1, 29.
[4] Robert Musil, «Buridan’s Österreicher», Projekt Gutenberg. https://projekt-gutenberg.org/authors/robert-musil/books/essays/chapter/9/
[5] Musil, Mue, Bind 1, 29.
[6] Musil, Mue, Bind 1, 77.
[7] Musil, Mue, Bind 1, 119. Prinsippet som det her vises til er det Ulrich beskriver som «prinsippet om den utilstrekkelige årsak». Dette prinsippet blir diskutert i kapittelet som kommer rett før, kapittel 35.
[8] Musil, Robert. Mannen Uten Egenskaper, Bind 1, 150.
[9] Musil, Mue, Bind 1, 151-152.
[10] Roland Barthes, Mythologies, overs. Annette Lavers (London: Vintage, 2009). Se essayet “Myth today” (131-187) for en detaljert gjennomgang av mytebegrepet. Se spesielt 137 og 138 som viser mytebegrepets semiotiske oppbygging.
[11] Musil, Mue, Bind 1, 148-149.
[12] Barthes, Mythologies, 153.
[13] Barthes, Mythologies, 154.
[14] Musil, Mue, Bind 1, 118.
[15] Musil, Mue, Bind 2, 134-135.
[16] Musil, Mue, Bind 1, 149.
[17] Musil, Mue, Bind 1, 149.
[18] Musil, Mue, Bind 1, 118.
[19] Musil, MuE, Bind 2, 135.
[20] Roland Barthes, «Rhetorical Analysis» i The Rustle of Language, overs. Richard Miller (Los Angeles: University Press of California), 87.
[21] Musil, Mue, Bind 2, 290.
[22] «Her fremsatte hun plutselig den påstand at det sanne Østerrike var hele verden. Verden, forklarte hun ville ikke finne ro før nasjonene i den levde sammen i en høyere enhet likesom de østerrikske stammer i deres fedreland. Et Større-Østerrike, et Verdens-Østerrike, var hva hun i dette lykkelige øyeblikk lanserte for Hans Høyvelbårenhet [grev Leisndorf], det var den kronende idé som parallellaksjonen hittil hadde manglet.» Musil, Mue, Bind 1, 153.
[23] Elsbeth Wessel, «Robert Musils drøm om tusenårsriket» i Mannen uten egenskaper, Bind 1 av Robert Musil, I.
