Temaet for neste utgave av Prosopopeia er «Kunstig», et ord som i dag er fanget i diskursen rundt våre voldsomme teknologiske fremskritt innen kunstig intelligens. Kanskje himles det allerede med øynene fra skribenter som har kommet tilbake fra juleferie etter lange diskusjoner med familie om ansvarlig og kritisk bruk av ChatGPT, eller fra HF-studenter som har sett seg nødt til å forsvare hvordan utdanningen deres fortsatt er relevant. Til tross for hvor overveldende stor assosiasjon begrepet «Kunstig» har fått til «Kunstig Intelligens» de siste årene, er det ikke kun denne ene smale veien Prosopopeia ønsker å sende våre potensielle skribenter nedover. Ordet “Kunstig” defineres gjennomgående opp mot sine antonymer – det ekte, naturlige, originale. På et sosialt plan er samtiden vår preget av et ønske om å være autentisk – å «holde det ekte», som det heter. I tråd med dette vil man gjerne unngå å bli karakterisert som oppstilt, tilgjort og performativ. Men hva er det som gjør oss kunstige?
De siste årene har det kunstige dukket opp i flere debatter innenfor litteraturfeltet. Fra lange debatter om virkelighetslitteraturen, til diskusjoner om validiteten av samtidsdiagnosen lesekrise. og internettets nylige popularisering av begrepet performativ leser. Samtidig forteller NRK at fortellerkunsten opplever en ny bølge i Norge med rekordmange søkere på landets skriveskoler1, og de Deichmanske bibliotekene i Oslo kunne melde at det aldri før var blitt lånt ut så mange bøker som i 2025.2 Er oppfatningen av krise i litteraturen basert på reelle bekymringer, eller kommer det av en påtatt fremtids-pessimisme? Populariseringen av spillefilmen, fjernsynet, massemediene og internett har alle i sin tid brakt med seg varsler om fare for skrivekunsten, men litteraturen fant likevel sin plass blant alle disse nye mediene. Vi ser nå den samme typen farevarsler knyttet til en ny, «kunstig» måte å skape på. Hvor reell er denne påståtte litterære krisen, sett i lys av at det har falt mennesker naturlig å skrive ned historier i årtusener.
Siden opplysningstiden har vestlige filosofer kontinuerlig skrevet om forholdet mellom det moderne, kunstige mennesket opp mot mennesker fra tidligere tider som var nærmere «naturtilstanden»; for hvert teknologiske fremskritt sies vi å bli mer og mer kunstige. Kanskje er det nettopp dette som driver menneskets kunstformer videre – for hvert fremskritt må det kunstige mennesket atter engang orientere seg selv. Dette peker på en grunnleggende drivkraft for endring i skjønnlitteraturen: å orientere seg i samtiden. Science fiction-sjangeren utmerker seg spesielt, ved at den bruker litterær fiksjon til å sette vitenskapelige fremskritt på spissen, og gir forfatteren en sjanse til å utforske hva det vil si å være menneske i møte med våre kunstigheter. I andre retning kan det også sies at absurdisme, spekulativ fiksjon og horror-sjangeren forsvinner langt inn i det merkelige, unormale og abstrakte nettopp på grunn av hvor vanskelig det er å orientere seg i den moderne verden.
Prosopopeias neste tema inviterer til å reflektere over hva det vil si at noe er kunstig. Om du har en kunstferdig tekst liggende, eller sitter inne med en idé, er du hjertelig velkommen til å sende inn et bidrag. Vi tar i mot essays, bearbeidete akademiske oppgaver og skjønnlitterære tekster og illustrasjoner – skrevet av mennesker, ikke maskiner. Send oss ditt bidrag til proso@uib.no innen 15. mars.
Prosopopeia 