TEKST: LISA NORDHAUG
ILLUSTRASJON: CAMILLA PAVLIKOVA SANDLAND
Teksten er hentet fra Prosopopeia nr. 1-2 2025 GJENGANGERE
Jeg ligger i senga og venter. Legger en flik av dyna mellom beina, varm og ru krepp. Prøver å ikke tenke på hvor tissetrengt jeg er. Jeg hører Line på badet, hører at hun skrur på krana mens hun tisser. De to strålene sildrer i takt, helsikke, jeg kniper hardere. Hun skal nok ikke dusje, hun dusjet jo i går kveld etter BodyPump. Men hun tar seg god tid. Sjekker sikkert mobilen mens hun sitter på do. Noen ganger gjør hun det. En gang kom lydene fra TikTok over på høyttaleren vår mens vi satt i stua og drakk vin. Det var noe om How to get a boy interested in you. Thea og Amanda så på hverandre og flirte, to hyener med hvite perletenner. Jeg lo litt, jeg òg. Og da Line omsider kom ut, lo de fortsatt, og da Line spurte hva det var, sa de ingenting, og så lo de enda mer.
Vi er fire i kollektivet. Fire jenter. Amanda, Line, Thea og meg. Fire fine jenter, sa mamma, hun hadde aldri møtt de andre. Men etter noen måneder i kollektivet kan jeg godt påstå det samme. Av alle stedene jeg var på visning, var det kun der jeg fikk tilbud. Jeg husker følelsen da jeg fikk beskjeden. Et ekte kollektiv. Kanskje til og med venner. Fire jenter, fire rom, ett kjøkken, ett bad.
Amanda går alltid på badet først. Hun jobber som frokostvakt på hotell. Fra halv sju rydder hun kaffeskvetter og tallerkener med størknet eggeplomme. Det kunne jeg aldri ha gjort. Men Amanda gjør sånn, er morgenpigg og kjapp, har gått på folkehøyskole et mikroskopisk sted i Nord-Norge, jeg har sett bilde av henne med truger. Og nå tar hun et friår, vil ikke kaste bort et år med Lånekassa før hun virkelig vet hva hun vil studere. Sånn tenker hun. Det hender jeg våkner av lydene hennes, hun suser gjennom rommene som en gummistrikk, men det er greit, jeg sovner igjen, noen ganger i hvert fall.
Line går på badet før meg. Hun er eldst av oss, studerer jus, liker å være tidlig på lesesalen. Ikke den første, hun vil ikke virke helt desp, men hun dukker ikke opp etter klokka ti. Det gjør hun bare ikke. Så jeg må helst ikke ta badet før henne, helst ikke, sa hun allerede første kvelden, med et smil som strammet helt opp til ørene. Så det har jeg aldri gjort. En gang overhørte jeg henne på telefonen med en venninne, er ikke så tykke vegger i kollektivet. Hun sa noe om at hun kanskje skulle flytte. Jeg likte ikke det, for Line er grei. Hun låner alltid bort smør eller melk hvis noen mangler, en gang ga hun meg en halv ost helt gratis, og hun hører jo liksom til her med oss, men jeg vet ikke, kanskje hun ikke mente det, kanskje jeg hørte feil, hun er her jo fortsatt.
Jeg pleier å skvise meg inn mellom Line og Thea. Det går fint. Jeg har sjeldent noe jeg må rekke, jeg går ikke så ofte i forelesning. Jeg har ikke blitt så godt kjent med de andre på studiet. Tenker jeg heller kan satse på kollektivet. Thea er definitivt den peneste av oss, ikke at det er så viktig. Hun har lært meg flere ting. For eksempel: napp øyenbryn i dagslys. Bruk solkrem selv om det er november. Hvis du ikke tar ned dolokket når du spyler ned, får du dovann i tannbørsten din. Thea jobber som frisør, og baderomsrutinen hennes tar sin tid, vask og føn, så jeg får gå før henne.
Line spyler ned i do, vasker hendene. Så blir det stille. Jeg venter. Ser for meg at jeg knytter knute på lårene. Gjør meg klar til fraspark. Men nei. For da hører jeg vannet treffe flisegulvet. Helsikke. Line pleier å skru på vannet i dusjen, la det bli varmt før hun går inn. Hun liker ikke å fryse, tenker kanskje ikke på strømregninga, vi spleiser jo uansett, det er et fellesskap. Jeg presser dyna hardere mot skrittet, mot den sprekkeferdige vannballongen. Line nynner lavt. Jeg kan fornemme sjampolukta inn hit, neroli og sjasmin, ikke min favoritt. Alle kjøper egen sjampo, egentlig, sa Line den andre uka. Det kunne jo ikke jeg vite, men nå vet jeg det. Jeg gikk for flassjampo fra Head and Shoulders, bare sånn for sikkerhets skyld. Flasser du? Huff, så leit, sa Line da.
Line blir der lenge. Altfor lenge. Jeg begynner å svette i pysjen. Jeg skulle ikke ha drukket kamillete før jeg la meg. Mamma sa det er bra for søvnen. Jeg syntes ikke det var særlig bra for søvnen, og dessuten smakte det fjøs.
Og så, endelig. Vannspruten opphører. Dusjdørene glir opp, det sier klassklass under føttene hennes, noen restdrypp fra dusjhodet, og jeg reiser meg. Idet jeg bøyer meg for å trekke opp pysjbuksa skvetter jeg i trusa. Helsikke. Men jeg kan ikke noe for det. Det var uansett bare litt. Jeg samler meg et øyeblikk, limer igjen blæra, jeg hører baderomsdøra, jeg tripper over vegg-til-veggteppet, tiden er kommet.
Da hører jeg Theas stemme gjennom soveromsdøra.
Shit, hei, godt du var ferdig, jeg har dårlig tid, sier hun, og så klapper baderomsdøra igjen bak henne, låsen går rundt, dolokket smelles opp. Jeg blir stående igjen på utsiden.
Det er som om blæra resignerer. Jeg blir desperat. Jeg leter panisk rundt meg, kanskje det finnes et nattbind i kommoden, litt drøyt å tisse i bind, men bedre enn i buksa, og jeg røsker i kommodeskuffene, men finner ingenting. Jeg tripper ut på kjøkkenet, fremdeles i knip, sjekker om noen har lagt fra seg en pakke bind på kjøkkenet, hvorfor skulle de det, jeg vet ikke, men jeg finner ingenting, ingenting, bare en dusjsåpe, det hjelper ikke. Amanda har gått. Line sminker seg på rommet. Thea har skrudd på dusjen. Blæra ulmer som en vulkan.
Det er vasken jeg blir stående og se på. Utslagsvasken. Det har hendt at vi pusser tennene der, ikke ofte, men jeg har sett Amanda gjøre det, og klippe neglene en gang. Ved siden av er kummen vi tar oppvasken i. Men utslagsvasken er jo noe annet. Den har sin egen bakterieflora, sine egne safter og sauser. Vi pusset alltid tennene i utslagsvasken da jeg var liten, sa mamma. Måtte det. Og en gang pissa lillebroren i den vasken, det mener jeg hun har fortalt.
Jeg bruker ikke tid på å tenke. Jeg bare trekker ned pysjbuksa og den våte trusa, heiser rumpa oppi vasken og åpner slusene. Laserstråle mot rustfritt stål. Et sukk går gjennom hele meg. Jeg blir sittende og glo på kjøkkenbenken. På dusjsåpen, på boksen med vaniljeproteinpulver, på eplet som jeg tok uspist ut av matboksen i går.
Jeg har mye å komme med. Når jeg tenker meg om, har jeg aldri vært særlig god på å holde meg. Jeg tenker på bilturer da jeg var liten. Hver gang vi passerte en bensinstasjon spurte pappa: Må du tisse nå, Sigrun? Og jeg bare: Neida, men fem minutter etterpå var det full sirene. Pappa heiv bilen inn i veiskulderen. Mamma føk ut, fiklet med setebeltet mitt. Og så: Motorsus og kjølig luft mellom beina.
Skynd deg litt, ropte pappa fra førersetet, og jeg presset av full kraft. Jeg skjønte at situasjonen var farlig, jeg likte ikke lastebilene som ljomet forbi. Men det var uansett ikke farligere enn urin i bilsetet.
Kummen gnager mot lårene. De har vokst denne høsten, jeg kjenner dem ikke helt igjen. Jeg sitter nesten fast, men bare nesten, jeg lirker, kjenner meg svak i armene, skjønner at jeg må ta sats.
Da står hun der. Thea. Bare i håndkledet. Helsikke. Helsikke, helsikke.
Hva faen, sier hun.
Jeg stirrer på øret hennes. Det bittelille øret, fullt av hull, ingen pynt.
Sorry, sier jeg. Jeg bare tissa litt.
Jeg stirrer fra øret hennes til eplet på benken. Det har brødsmuler på skallet. Fra nå av skal jeg spise opp frukten min. Det er sunt, det er bra for meg.
Da dukker Line opp. Hun har tatt på hvit skjorte, ny sminke, ser crispy fresh ut. Så får hun øye på meg.
Hva skjer?
Sigrun har tissa i vasken, sier Thea.
Hæ? sier Line. Kødder du?
Så glor de på meg, begge to. Line knytter armene over skjortebrystet.
Det er faktisk ikke greit, sier hun.
Jeg blir sittende med hendene i spenn mot benken, buksene rundt anklene, tier. Jeg vil ikke reise meg, vil ikke vise meg. Og jeg vil ikke slippe lukta ut i rommet. Morgenurinen lukter så voldsomt. Jeg vil holde den på plass.
Ingen sier noe. Jeg burde si noe. Jeg kommer ikke på noe. Det er så uendelig stille. Dette ble så feil, så dumt. Og de står der og er så fine. Fine jenter. Både med og uten sminke, med og uten klær.
Og så gjør jeg det dummeste i hele verden: Jeg fiser.
Men herregud, sier Line.
Ja, herregud, sier Thea. Hun griper flasken med dusjsåpe på kjøkkenbenken og går tilbake på badet. Det smeller i døra. Line griper ryggsekken på gulvet.
Spiser frokost på skolen, jeg, da, sier hun. Hun kaster et siste blikk på meg, himler med øynene og går.
Jeg stirrer ned på tærne mine. De stikker så vidt ut under pysjbuksene. Jeg har nyklipte tånegler, ingen lo i negleranden. Jeg trekker meg opp av vasken med litt anstrengelse. Så drar jeg opp buksa, skviser ut en dæsj Zalo i vasken og skrur på vannet. Det gelégrønne blir til hvitt skum. Jeg skrur av krana. Skummet blir liggende.
Prosopopeia 