DIKTETS EKKO

^{OM Å GJENDIKTE ALEJANDRA PIZARNIK}

TEKST: ISIR ELINE BRAATHEN

_{FOTO: ERLE MALONEY EHNEBOM}

_{Teksten er hentet fra Prosopopeia nr. 1-2 2025 GJENGANGERE}

---

Det er sommer, sommeren i fjor. Jeg er i Madrid på ferie, det føles som en oppgave, som om jeg er der for å hente noe. Jeg er mye alene, vandrer, jobber med en gjendiktning av den argentinske kultdikteren Alejandra Pizarnik, kjent for sitt poetiske univers av speil, stillhet, galskap og død; stramt komponerte dikt, skrevet i en gjennomborende tone. Det er det første, grove utkastet, og det skal sendes til Pedro Carmona-Alvarez, som jeg deler arbeidet med. Dette første arbeidet uttegnes med blyantskissens trussel; svake linjer på blanke ark som kan viskes ut eller forsterkes, men aldri etterlate arket nytt igjen, uplettet. Å oversette gjør meg urolig og beroliger meg, jeg bruker det som en flukt fra ferien når besøket i mitt gamle liv blir for mye. Gjendiktningen blir på den måten feriens motsats; en oppgave som føles som en ferie. Svale tekstrom hvor tankene mine snur ryggen til sine egne dikt, parallelt med at kroppen tar meg gjennom gatene, minnene og julivarmen. Jeg dagdrømmer om lydene i Pizarniks dikt og mine egne norske tolkninger av dem når jeg nå går i Madrid igjen, lever ut en vandring jeg har dagdrømt om de siste fem årene. Jeg går i nedoverbakke i Lavapiés. Røyker ved metrostoppet Pacífico, hvor jeg pleide å dra hjem, forelsket. Overalt hjemsøkes omgivelsene mine av minner, tankene mine av dikt,
gjendiktningene jeg gjør av Pizarniks språk. Det kjempes om oppmerksomheten min, og tanken på dette nærværet, forfatterens spøkelse i oversettelsene jeg gjør, sloss iherdig. Friheten i å ikke være forfatteren gis ikke til oversetteren uten forbehold. Jeg reiser fra min egen hund for å passe noen andres*. Følelsen av at det er noen andre som er eieren, forsvinner ikke. Og hvor er eieren?

---

* _{Digresjon: Noen dager etter at jeg har sendt inn dette essayet spiser jeg frokost og
leser Krabben. I essayet Forhindret sikt: Om kollektiv oversettelse, har Melanie Strasser også anvendt hundebildet – oversetteren og hennes trupp finner ordet «kõter» for «bruti»: «(…) et gammelt, nedsettende ord for en stygg, forsømt hund. En løshund. Vi fant hunden – «canis», «cane» – i «canoscenza», ordet Dante bruker i stedet for «conoscenza».» Videre skriver hun om oversettelsen som en herreløs hund som muligens kan temmes av den fremmedgjørende oversettelsen, i tråd med Walter Benjamin. Strasser har altså sin hund fra Dante. Jeg vet ikke hvor min hund kommer fra.} 

---

Mellomrom

*

Mellomrom

Jeg møter vennene mine i Madrid for første gang på årevis og får en følelse av å gå igjen i meg selv. Å være til stede dobbelt. Nitten og tjuefire. Jeg vet ikke hvem som spøker i hvem.Identitetsfølelsen stokkes om idet jeg hopper tilbake i tid og lander med et fremmed språk i munnen. Alejandra Pizarniks dikt går i hodet mitt, utrettelige, jeg tenker på sjette vers fra Speilstier: “Dekk ditt ansikts minne med masken til dendu skal bli, og skrem jenta du var.”[2] – og på den måten veves tekstmaterialet med tankene mine, livet mitt. Eieren av diktet blir, i gjendiktningen, meg. I Oversetterens oppgave skriver Walter Benjamin om å skape originalens ekko[3] i oversettelsespråket. Hvordan skal det norske ekkoet av Pizarnik låte? Det må være mer enn en imitasjon, mindre enn en tolkning. Det må konsentrere seg om lydene, uten å være bokstavelig. Oppgaven: Å gjendikte ekko av Pizarniks dikt, skrive norske dikt hvori det spanske språket spøker. Eller, med Benjamin: «Ja, denne oppgaven: i oversettelsen å føre det sanne språkets frø fram til modning»[4]. Jeg vandrer rundt i byen jeg flyttet til som attenåring mens jeg tenker på Pizarniks dikt og prøver å gjøre dem til mine egne.

Det er fem år siden jeg dro herfra, og det føles fremmedgjørende å nærme seg det spanske igjen. I notatboken min vekker utkastene til gjendiktningen, skrevet på norsk, en nesten like stor følelse av avstand. Situasjonen minner meg om tittelen på Pizarniks debutsamling – jeg døper den Det mest fremmede landet på norsk. Assosiasjonen føles umiddelbart som et overtramp – man kan anta at tittelen ikke var ment som en metakommentar til gjendiktninger som skulle gjøres av verket etter forfatterens død. Det er som om jeg, med mitt perspektiv, ikke kan annet enn å forvrenge konteksten, banalisere den.

Å gjendikte oppleves på denne måten som noe voldelig. Jeg plukker teksten fra hverandre og tvinger ordene inn i et språk de ikke kjenner, pusler dem sammen på nytt, ødelegger konturens rette linjer og sitter igjen med et Frankensteins monster av et dikt. Benjamin beskriver oversettelsens språk som «inadekvat, voldelig og fremmed ovenfor sitt eget innhold»[5], og mener at det skyldes språkets betydning, som er «et høyere språk enn det selv er»[6], hvilket stemmer med avmaktsfølelsen som kan ligge i å lytte etter noe mer enn semantisk mening i ordene; lete etter tegn til en slags form for poetisk gjenklang. Idet jeg sitter og hører på mitt eget ekko, det jeg roper inn i gjendiktningene, kjenner jeg en redsel for å gjøre Pizarniks dikt urett. Hva ville Roland Barthes – eller snarere Barthes’ tekst – sagt om denne refleksjonen? I Forfatterens død heter det jo, kort sagt, at man skal la teksten snakke for seg selv[7] – en regel jeg har fått banket inn i skriveskolesammenheng. Oversetterrollen forvirrer meg i møte med dette prinsippet; jeg føler meg ikke lenger bare som en leser av teksten. Et skifte skjer: Jeg leser diktene på spansk, trer inn i dem, og begynner å flytte dem ut av seg selv, inn i det norske språket. Tekstens forfatter blir jeg ikke av å oversette den, så hvor står jeg da?

Mellomrom

*

Mellomrom

Det er november, jeg har bursdag, jeg sitter på Kampen kaffe og bar og leser Pizarniks dagbøker. Påfallende mye av det hun skriver om i dagbøkene sine, dukker senere opp i dikt – eller omvendt; av og til er det vanskelig å si hva som kommer først. Blant annet dette dagboknotatet fra 6. august 1963:

Mellomrom

Men stillheten er så riktig, så sann. Derfor skriver jeg. Jeg er alene og jeg skriver. Nei, jeg er ikke alene. Noen – kanskje mange – skjelver ved siden av meg. Folk jeg har elsket. Hver og ett av soverommene mine har vært rønner for spøkelsene, synkehull av rop, druknede av stoltheten min, av denne frykten for å bli avvist av folk, virkelighetsfjern, for den burde ikke bry meg, gitt dens usynlige natur.[8]

Mellomrom

Deler av dette notatet dukker opp i en annen del av diktet Speilstier, som ifølge de samlede diktene er fra 1962: «Men stillheten er sann. Derfor skriver jeg. Jeg er alene og jeg skriver. Nei, jeg er ikke alene. Det er noen her som skjelver.»[9]. Har hun utvidet diktet sitt i dagboken, eller har diktet dukket opp der først, for deretter å føyes til i diktet Speilstier etter hvert som hun redigerte det? Pizarniks beskrivelse av å omringes spøkelsene til folk hun har elsket, interesserer meg. Hun lar dem ikke komme til orde. De skjelver ved siden av henne mens hun skriver; befolker taust stillheten hennes. Det er som et bilde på gjendiktning, at spøkelsene omgjøres til ord: Jeg er alene og oversetter, og i stillheten rundt meg skjelver ord. Jeg prøver å ikke gi dem oppmerksomhet. Man hjemsøkes av sitt eget språk hver gang man skriver; en skare av darlings drepes. Denne hjemsøkelsen dobles for oversetteren, som i det gjentatte møtet med originalteksten ser hvordan forfatteren hjemsøker sitt egetspråk. Når jeg leser noe flere ganger og begynner å føle at jeg kjenner språket, har jeg lett for å, nå og da, forveksle dette med en kjennskap til forfatteren. Det er kanskje ikke overfor forfatteren jeg er redd for at uretten begås, men oversettelsen selv? Kanskje jeg har behov for å feste ordene til forfatterens menneskelige kropp fordi det føles for abstrakt, for mystisk, å tenke at kontakten man får med en tekst bare er et møte med språket?

Mellomrom

*

Mellomrom

Ferien i Pizarniks diktunivers er ikke samvittighetsløs. Respekten jeg har for forfatterskapet som leser, tukler med tydeligheten i skillet mellom mennesket Alejandra Pizarnik og verkene hennes. I hvor stor grad har dette sammenheng med hvor mye jeg vet om biografien, og at jeg har lest dagbøkene hennes? Jeg tenker på sammensmeltningen med poesien, hennes livslange prosjekt; å oppheve skillet mellom seg selv og diktet for å bli diktet, for å oppløses som subjekt. Finnes det en sammenheng mellom selvmordet som litterært prosjekt og det biografiske selvmordet, det hun begikk da hun var 36? Har selvmordet hatt en motvirkende effekt på Pizarniks død som forfatter, gjort henne mer levende for dem som leser tekstene hennes? I lesningen av Pizarniks dikt kan man drepe diktenes forfatter, for så å bli eksponert for det lyriske jeg-ets sterke nærvær og dødsdrivet det dyrker på en måte som ikke lar seg ignorere.

Mellomrom

Å gjendikte verkene til en død forfatter føles som å lese dagboken til en levende venn. Snikete, ulovlig, perverst. Tenker jeg det fordi dagboken hennes er utgitt som et verk og fint kan leses, som om noe må veie opp for et slikt innblikk i forfatterens tankeliv? Altså; noe må være privat? Pizarnik kan ikke se hva jeg gjør med diktene hennes – «diktene hennes»? Har ikke tekstene sitt eget liv, er ikke disse tekstene jeg sitter og pusler sammen på norsk noe annet? En fortsettelse, kanskje, et «etterlivets stadium»[10] for originalen, eller ekkoet, det norske som roper tilbake til det spanske. Eller «(…) en liksom foreløpig måte å hanskes med språkenes fremmedhet på»[11], en kaving i det usikre, et forsøk.

Mellomrom

*

Mellomrom

Det er mars. Språket mitt følger etter meg inn i gjendiktningen av Pizarnik. Jeg henger meg opp i hvert eneste ordvalg. Hvordan skal jeg gjengi det Pizarnik sier om jenta, vandreren, fuglen, buret? Redselen og frykten, ønskene og begjæret. Tekstene er fulle av dem, og måten de knyttes til subjektet på, lar seg ikke alltid oversette likt; om jeg har gått inn i arbeidet med et ideal om å være konsekvent i valgene mine, har jeg etter hvert skjønt at jeg må gi dette opp. I samtaler med Pedro diskuterer vi blant annet hvor eiendomsordet skal stilles i forhold til objektet – skal det være min redsel eller redselen min? Kan det være redselen min i første verselinje og min redsel i femte? Er det mulig at rytmen er viktigere enn bildet i denne linjen, og omvendt i neste? – viser flere og flere nyanser av problematikken seg: Hvordan vet man hva man skal velge? Hvor mye skal man anta at man vet om tonen? Fordi jeg ikke får til å tenke, går jeg ut. Jeg tar 37-bussen, mest fordi den er der, og henger ryggsekken foran, på magen, for å ta ut noe eller legge noe tilbake. Noe med å stå sånn og balansere med sekken på magen, minner meg om Madrid, hvor jeg i fjor sommer også busset rundt, mest for å tankeløst holde meg i bevegelse. I denne dagens tankeløshet kommer begynnelsen på en sang, Jenny Hvals Secret Touch: “As I write this, I must pretend someone’s holding my hand / probably someone dead”[12]. Forfatteren forsvinner ikke, uansett hvor død hun er, idet diktene hennes gjenskapes i oversettelsen. Spøkelset er der, det ser hvordan ordene forlater hånden min og beviser at de ikke er mine, det ser meg gjøre meg selv til spøkelse. Jeg må se diktet for det det er: Sin egen eier. En løshund som ikke skal passes på av meg; om jeg vil følge den, er det for min egen del.

(…) FRA STILLHETEN

mellomrom

mellomrom

mellomrom

mellomrom

II

Det finnes ingen som maler med grønne farger.   
Alt er appelsinfarget.
Hvis jeg er noe er jeg vold.
Fargene riper opp stillheten og skaper bedervede dyr. Senere vil noen prøve å skrive et
dikt. Og det gjennom formene, fargene, kjærlighetssorgen, klarheten (jeg fortsetter ikke
for jeg vil ikke skremme barna).

Mellomrom

---

_{[2]   Pizarnik, Alejandra. Poesía completa. Redigert av Ana Becciu. (Moro: ePub, 2017), 220. Oversatt av Isir Eline Braathen og Pedro Carmona-Alvarez, (ikke publisert).
[3]   Benjamin, Walter. Skrifter i utvalg (II). Oversatt av Arild Linneberg. (Riga: Vidarforlaget AS, 2014), 281.
[4]   Benjamin, Walter. Skrifter i utvalg (II). Oversatt av Arild Linneberg. (Riga: Vidarforlaget AS, 2014), 282.
[5]   Benjamin, Walter. Skrifter i utvalg (II). Oversatt av Arild Linneberg. (Riga: Vidarforlaget AS, 2014), 280.
[6]   Benjamin, Walter. Skrifter i utvalg (II). Oversatt av Arild Linneberg. (Riga: Vidarforlaget AS, 2014), 280.
[7]   Barthes, Roland. Image, Music, Text. (New York: Hill and Wang, 1977).
[8]   Pizarnik, Alejandra. Diarios. Redigert av Ana Becciu. (Titivillus: ePub, 2015), 835. Min oversettelse.
[9]   Pizarnik, Alejandra. Poesía completa. Redigert av Ana Becciu. (Moro: ePub, 2017), 221. Oversatt av Isir Eline Braathen og Pedro Carmona-Alvarez, (ikke publisert).
[10]   Benjamin, Walter. Skrifter i utvalg (II). Oversatt av Arild Linneberg. (Riga: Vidarforlaget AS, 2014), 275.
[11]   Benjamin, Walter. Skrifter i utvalg (II). Oversatt av Arild Linneberg. (Riga: Vidarforlaget AS, 2014), 280.
[12]   Hval, Jenny. «Secret Touch». Blood Bitch, 2016.}