TEKST: EIVIND RIISE HAUGE
FOTO: LARS LEMCKE
Teksten er hentet fra Prosopopeia nr. 1-2 2025 GJENGANGERE
Det nærmer seg hundre år siden Pretty Boy Floyd, Public enemy No. 1, forsøkte å flykte fra biljardbulen i den vesle byen East Liverpool, Ohio. Så er det ulike beretninger om hva som hendte under flukten fra daværende Bureau of Investigation, om Pretty Boy åpnet ild, om agentene forsøkte å pågripe ham i live, eller om ordren var å drepe. Men det ender uansett som det gjerne gjør, og skurkens siste ord er, angivelig: «I’m done for. You hit me twice.»
Han var bankraner og drapsmann under den store, verdensomspennende depresjonen innledet av børskrakket på Wall Street i 1929. De harde trettiårene følger. Han opererer i det vidstrakte slettelandet i Midtvesten, skjult blant virvlende støvskyer, voldsomme sandstormer, knudret jord, morkent oksygen; en tid hvor selve grunnen man trår, revner under føttene.
The Dustbowl.
Ulende vinder og ødeland.
Røvere og mordere herjer det postapokalyptiske landskapet. Folkefiender, lovløse. Fryktløse og hardhendte. Det sies at man stadig kan kjenne dem om man lukker øynene på prærien, liggende med ryggen mot den solsvidde bakken, især om vinden blåser fra vest, og idet det skumrer, skimter man silhuetten i horisonten. Noen ganger er det duften av kaldt stål man først blir var. Andre ganger er det lyden av hovslag som følger solgangsbrisen.
Så plystrede toner.
En evig, sørgmodig vise.
Men vær ikke redd.
Det er bare et spøkelse.
Mellomrom
Yes, as through this world I’ve wandered
I’ve seen lots of funny men;
Some will rob you with a six-gun,
And some with a fountain pen.
Fremfor meg, ved skranken, står en blek mann og svaier.
Vi har møtt hverandre mange ganger før, med ujevne mellomrom, men han var aldri som dette, så preget og skral. Han glipper med øynene. Skummelt mager, hul. Det er noe blast og tåkeaktig ved skikkelsen. Gjennomskinnelig i fengselslyset: dette underliggjørende lyset som minner om det som kastes over en teaterscene, publikum i mørket, antagonisten under lupen. Hvor er smilet blitt av, smilet som sier én ting, men tenker noe annet; jo, se der, det sprekker opp.
Velkommen hjem, sier jeg, reiser meg og tar ham i den beinete hånden.
Håndtrykket knaser.
Hehe.
Han forteller om flukten gjennom Europa. Måneder. Til slutt fakket de ham utenfor Lisboa. Naken på et hotellrom. Knakk en hjørnetann i tumultene. Rakk å tømme posene med amfetamin i dass. Men kontantene hadde han ikke hjerte til å kvitte seg med. Eller Colten.
Var fett så lenge det varte.
Sett en cowboyhatt på han der.
Og hundre år smuldrer.
*
Jeg befinner meg på Litteraturhuset i Bergen i anledning Litfest 2025. Ved min side, forhenværende innsatt og fengselsbibliotekassistent, Mads. Det er nemlig aktivitetsplikt i fengselet. De innsatte skal ikke ligge og dra seg. Det er opp om morran – det er godt for deg. Skole eller jobb. Du skal gjøre noe vi finner minst like oppbyggelig som oppdragende.
Og hvis du nekter?
Da blir du innlåst på cellen fra den første kråken skarrer til solen synker over svarttrostsangen.
Så kan du sitte der på statens pinnestol og tenke på hva du har stelt i stand.
Ja, det må selvfølgelig nevnes: Mitt daglige virke, det er å drifte biblioteket i Bergen fengsel. På oppdrag fra Bergen Offentlige Bibliotek.
Mads er en fri mann. Prøvetiden tilbakelagt.
Helt fri?
Helt fri.
Det var en tid da han klatret på hustakene i Skostredet.
Hans oppgave i kveld, i selvsamme Skostredet, er å intervjue meg, om autentisiteten i mine to fengselsromaner, Korrektur av et sorgens kapittel (2021) og Halvard Borges forbrytelser (2024).
Det betyr mye å høre hva min venn har å si.
Mer enn, og det er helt sant, en hvilken som helst sprenglærd kritiker som for eksempel nekter å tro at en forbryter kan være begavet. Én konstaterte: Det er ikke troverdig at en fange kjenner ordet «transcendens».
Hver fredag spilte Mads og jeg Trivial Pursuit i fengselsbiblioteket. Jeg har aldri blitt så smadret i noe spill.
Mads har levd det kriminelle livet, rus og vinning og i det hele tatt. Krøllete femhundrelapper. Flere av dem enn man kanskje skulle tro. Og samtidig, samtidig leste han kanon og lyttet seg gjennom den amerikanske sangskatten. Benzo og Frankie’s Gun! om kvelden. Speed og Allen Ginsberg til frokost.
Mads var jo stadig Mads, selv om han kjørte på.
Slik Pretty Boy (han hatet forresten det oppnavnet) hadde sine grunner, den gang da, hadde Mads selvfølgelig sine.
Fra programteksten:
Kva perspektiv har ein tidlegare straffedømt på Rorgen og tematikken i Riise Hauges romanar? Og er karakteren Rorgen ein truverdig fengselsfugl?
Rorgen er diktet. Han heter Halvard Borge og er heller ikke begeistret for klengenavnet.
Jeg har ikke møtt ham.
Ikke noen som ligner ham, heller.
For min del, når jeg skriver, begynner jeg i meg selv, jeg griper en tanke og følger den, eller snur på den, en observasjon, noe jeg har lest, noe jeg har lyttet til, og videre skildres et miljø jeg kjenner, og miljøet og tusen mennesker jeg har truffet smelter sammen og finner rom i skikkelsen, som gradvis, litt etter litt, meisles ut; kan hende blir det folk av det.
Jeg har blitt spurt noen ganger om jeg er inspirert av fengselet (kuldegrop, betong, asfalt, tom grusbane, containere, stengte metalldører, skrikende alarmer), og svaret er ja, så avgjort: Uten erfaringene kunne ikke romanene vært skrevet. Det var for eksempel Mads som fortalte meg at det var tagget «Shame on you, kreizi Raymond» i undergangen på Gyldenpris, kjent som Strax-tunnelen; et beryktet mørke av rusmidler, vold og fornedrelse.
Det havnet selvfølgelig i boken.
Rorgen ser det på en eller annen mur.
Mads hadde merket seg ved denne taggingen og aldri glemt. Hvordan han levde i det, men samtidig beholdt en distanse til det som var i ferd med å bli hans eget liv.
Det han fikk øye på en isnende vinterkveld, var et livstegn fra undergangen.
Og for meg resonnerte det jo umiddelbart, etter å ha jobbet i rusomsorg og fengsel i mange, mange år, visste jeg godt at folk som er glad i rus, gjerne setter Pink Floyd uforholdsmessig høyt. Så referansen går hjem i miljøet. Teksten på muren lyser følgelig mot de skakkeste, lyser i mørket.
Hvem var så kreizi Raymond?
Ingen vet.
Men han skulle skamme seg.
Og nå er han død.
Formodentlig.
Så uten fengselet, ingen fengselsbøker.
Teksten vrimler av skjulte sitater.
Å skrive Rorgens historie, særlig første boken, var en udelt glede, og jeg pleier ikke like å skrive. Jeg synes det er beinhardt og veldig ofte kjedelig og altfor mye å be seg selv om. Å skrive Rorgen var annerledes. Det kjentes som om jeg beveget meg på upløyd mark. Det kjentes farlig, og derfor viktig: Å vise frem mennesker hvis stemme blåser i sirkler i luftegården, før en varm vind tar den og løfter den inn i himmelen der den oppløses. En forhatt og uglesett gruppe, som alltid forklares, men aldri forklarer.
Da NRK nylig avdekket[1] hvordan fattige straffes hardere enn rike for tilsvarende overtredelser, så er det sikkert noen som blir overrasket. Men mange vet jo også dette: Dommeren vokste opp i Holmenkollåsen, og det han støter på i retten er en fremmed art som gurgler og spytter fremfor å parlere. Ingenting ved den tiltalte ligner vennene fra villastrøket. Kanskje står han attpåtil der og nekter, og slikt er provoserende, for dommeren har etter hvert sett så mange skurker som står og lyger på inn- og utpust.
Og de ser akkurat slik ut.
Rettferdighetens gudinne har riktignok bind for øynene.
Men så er det bare et tynt, lyst silketørkle.
Rorgens sak er like enkel som den er vanskelig. Han har slått en mann i hjel. Det var kun de to til stede. I en leilighet. Den avdøde braste gjennom et glassbord et eller annet sted i basketaket, forteller siktede. Glassbordet knuste og et av skårene gjorde det av med ham.
Det er sånt som skjer.
Sånt som skjer …
Det var det en innsatt sa til meg en gang jeg var helt fersk i jobben, sa det uten å fortrekke en mine, et drap i miljøet ble omtalt, han skulle låne noen filmer, bare, det er sånt som skjer, sa han idet jeg scannet inn Breaking Bad sesong fire og rakte den til ham over skranken.
Men tilbake til Rorgen.
Han har en historie med rettsvesenet, vold, vinning, narkotikakriminalitet, han har allerede sonet mange ganger, og det for en rekke ulike forhold. Han har bestandig vært et uromoment. Et problem helt fra han var en unge. Volden går igjen. Han slår. Har et betydelig voldspotensial. Og han evner å skade. Har trent boksing i de formative år, og nevene er derfor å regne som våpen i juridisk forstand. Dessuten har han fått en diagnose av en rettspsykiater han nektet å snakke med. Psykiateren følger ham imidlertid i retten, og skriver i sin rapport:
«Observanden snakker godt for seg, men uttalelsene er ofte oppsiktsvekkende, og inntrykket må sies å være at han i mange tilfeller neppe fullt ut forstår hva han selv sier.»
Dyssosial personlighetsforstyrrelse, slik konkluderer vedkommende psykiater. Stikkord: Kald likegyldighet overfor andres følelser, ingen respekt for sosiale normer, evner ikke å lære av erfaring eller straff, føler ikke skyld, har ingen samvittighet, lyger uten å blunke… Det er flere superlativer, men jeg kommer ikke på dem. Er uansett bare mer av det samme, alle nedsettende ord og termer forfatterne av diagnosemanualen kunne komme på; slike som effektivt fratar mennesket dets menneskelighet.
På et tidspunkt, under samtalen med Mads, uttalte jeg at psykiatrien ikke er noen eksakt vitenskap. Disse personlighetsforstyrrelsene tegner et bilde uten fargenyanser; det er vanskelig å få øye på mennesket i skildringene, menneskesinnet er ikke vareopptelling, tross alt, jeg sa noe sånt. Det er ellers rimelig å nevne at veldig, veldig mange innsatte, har fått tildelt nettopp denne diagnosen en eller annen gang på sin vandring ned fortapelsens vei.
Den stempler deg. Og du blir ikke stempelet kvitt.
Men okay.
Med det samme jeg kommer ned fra scenen, blir jeg huket tak i av en psykolog blant publikum, som har behov for å fortelle: Jeg likte ikke det du sa om psykiatrien. Skal ikke psykiatrien være stor nok som fagdisiplin til å romme tvil? En ung disiplin i utvikling, som bør og skal utfordres – og at rettspsykiatere har stor makt; det forekom meg ikke at utsagnet var kontroversielt. En dommer ville aldri protestere, ryste på hodet, utbryte: Jeg tenker at diagnosen du klistret på Rorgen, er helt gal. Man lytter til ekspertisen – som kanskje ikke har snakket med vedkommende, bare observert ham – og med det slås det fast at han ikke kommer til å lære av sine feil.
En kappeløs dommer, sa en fortvilet innsatt etter dag syvogtredve i retten.
Jeg kjenner ikke meg selv igjen, sa han.
Og forvaringsspøkelset siver omkring i tinghuset.
Så der står han. Antisosial med alt det innebærer. Ettersom det ikke finnes noen kurativ behandling, skal lidelsen vare livet ut. Altså utgjør han en fare for omgivelsene, og vil gjøre det til han ikke lenger har krefter igjen. Rorgen ser det for seg: Dagen de triller ham ut portene, er det i en skingrende rullestol.
Men så var det den andre siden, den frifinnende fortellingen.
Rorgen hevder han ble angrepet. At han forsvarte seg. Nødverge, sier han.
Det var ingen andre til stede.
Den døde har ikke mer på hjertet.
Følgelig blir man stående igjen med Rorgens ord.
Og hvem er han? En løgner ute av stand til å kjenne skyld. Kanskje lar han i rettssalen dress vike for behagelige joggeklær. Bryr seg ikke med å skjule tattisene (dommere har ikke tatoveringer, forresten). Nok en provokasjon. Han tar ikke autoriteter på alvor. Det er selve kardinalsynden.
Dagen før praten med Mads leder jeg en samtale med tre innsatte på scenen, også dette under Litfest Bergen. De tre har fremstilling. Det vil si at de har følge. Flere betjenter i sivil blant publikum. De innsatte fremfører tekster de selv har skrevet. Vi har holdt på noen måneder, nemlig, i fengselsbiblioteket, med å skrive frem mot festivalen: skrivekurs med Maria Kjos Fonn, Maria Navarro Skaranger, Henning Bergsvåg.
Nå er dagen her. Det er smekkfullt i lokalet. To av tre innsatte er mordere. Den ene sågar dobbeltdrapsmann. På et tidspunkt blir også han beveget. Det er når han lytter til teksten som den kvinnelige innsatte fremfører:
Det å gå inn porten her, på legger av stein.
Det å sitte på sengen i mørket
Se ut
Over sorgens leirskole
Hvem er det som kommer i morgen
Snakker vi samme språket
Soning får nervene til å sprake
Der ligger utsiden, men dette, dette er innsiden
Det å vite at alle gråter på hver sin måte
Det å lære å leve med at soning er is og ild
Selv om lenkene ikke lenger rasler
Det å sone med solen som synker
Det å sone er skammen som stikker
skylden som svir
Det å vite at livet på utsiden fortsetter, og på innsiden står stille
Det å sitte her er å ikle seg en maske
Det å sitte her er å aldri ta den av
Men det å sone er også å løfte blikket
På markene gresser en kronhjort i skumringen
Hun tar til tårene mens hun leser. Pause. Ser ned. Trekker pusten dypt. Tar seg inn igjen og leser de siste linjene med hodet hevet. Mannen, hvis han nå kvalifiserer til psykiaterens diagnose, noe han nok gjør i kraft av sin voldsomme ugjerning, skulle ikke kunne la seg bevege på denne måten.
Det må altså være et simpelt spill for galleriet.
Men er det likevel ikke.
Han forklarer: Han tenker på henne som nå soner for første gang. Er selv falt til ro med alt sammen, og det for lenge siden. Han er en gjenganger. Har passert seksti og har sonet nærmere halve livet. Første gang han havnet innenfor var han ikke mer enn seksten. Så han vet hva det er hun skal måtte gå gjennom, hva hun er nødt til å finne ut av. Vet at veien frem er lang, lang og kronglete, og kanskje, kanskje leder den slett ingensteds.
Nyanser. Talløse som fargerike. Hvordan et menneske, uten unntak, rommer så mye mer enn psykiaterens kråketær. I mine møter med innsatte blir jeg daglig overrasket, du vet kanskje hva han soner for, vet hva han har gjort, tenker det definerer ham, men fra toppen av åsen, hvordan skal du kunne skimte bunnen av brønnen.
Det er kanskje behagelig, men like fullt en grov feil å forenkle virkeligheten.
Når man treffer noen, blir kjent med han eller henne: Det som var et hardt ytre, kan komme til å slå sprekker. Masken kan komme til å krakelere. Det kan være farlig om man forlegger limet hos presten. De kloke vet nemlig at de må bære masken. Men av og til kan altså bibliotekaren eller psykologen eller han fra Frelsesarmeen, et av de sivilkledte innslagene bak muren, komme ansikt til ansikt med den domfelte.
Man burde kjenne et menneske svært godt for å diagnostisere det.
Man burde være rundt vedkommende i årevis.
Den første man møter er umåtelig preget av situasjonen; varetekt, uklar fremtid, omtåket fortid. Men rettens oppnevnte har ikke tid til å bli kjent med den som skal diagnostiseres. Har bare noen få timer til rådighet.
Vel, så kommer man gjerne ikke sannheten nærmere, heller.
Og hva var det da man ville.
Én av grunnene til at jeg ville jobbe i fengsel: Man får anledning til å treffe og bli kjent med mennesker man ellers aldri ville møtt. Jeg fikk lære om en verden bak verden. Om det som lyser mellom brosteinen, selv i stummende mørke. Jeg fikk et stofftilfang, kunne brått skrive om noe som kjentes presserende (det var imidlertid aldri planen, bare noe som hendte; jeg bare skrev, først ti sider inn skjønte jeg at det var en fengselsfugls beretning). For å kunne skrive, har jeg lært at jeg må være tett på livet. Jeg kan ikke sitte sånn i lange kvelder i mørkeret og dikte. Hvis man ikke har noe å se på, vendes blikket uvilkårlig innover, og der finnes ikke annet å se enn seg selv.
Tilværelsen er for interessant til å gå seg bort i Weltschmerz.
De innsatte befinner seg i en krisetilstand. Står overfor et avgjørende livsvalg. Fortsetter jeg som nå, finnes bare to muligheter: fengsel, eller død.
Dobbeltdrapsmannen lever, men gjør det bak låste dører. Teksten han fremfører, gir et annet blikk på soning, han er fornøyd, har det fint i spjeldet. I samtalen etterpå kommer han med en rekke kontrære replikker: Mitt liv har vært et eventyr, sier han, jeg kan åpne et pengeskap, sier han, og i det følgende, idet han inngående skildrer eventyret for publikum, viser han også hvordan han besitter andre kunnskaper.
Det er ikke alle som vil ta denne bussen til jobben om morgenen og hente unger og være trøtt hele ettermiddagen bare for å gjenta alt sammen i morgen, så avslutter han; jeg har valgt meg et liv.
Og jeg har levd mitt eventyr, sier han i knappenålstillheten, ser ut over publikum, humrer så det høres: Så får dere leve deres.
Lar den henge.
Rorgen drømmer om ubegrenset frihet. Friheten til å gå rett frem der veien bøyer inn i svingen. Frihet, det er også friheten til å nekte å akseptere autoriteter. Kan ikke utstå tanken på å utvise ærbødighet. Rorgens desperate forsvarer ber ham formulere en fri forklaring til den kommende hovedforhandlingen. Det er denne frie forklaringen som utgjør Korrektur av et sorgens kapittel. Advokaten får imidlertid noe helt annet enn han ønsket seg. Forsvareren ville at den frie forklaringen skulle gi retten perspektiver, vise frem mennesket bak gjerningene. Hensikten: sosialpornografi, medynk.
Men Rorgen nekter. Slik han alltid har nektet å innrette seg.
Han insisterer i stedet på å si det han vil si, på sin måte og i sitt eget (gate)språk, slik det er; fullt av bannskap og ukvemsord, forteller han sitt liv som han minnes det.
Han planlegger å ødelegge for seg selv.
Det er én måte å se det på.
Men det finnes en annen måte: Selv i fangenskap forblir han fri.
Beviskravene senkes i vesentlig grad når det kommer til gjengangere.
Det er hva romanen postulerer.
Jeg aner ikke om Rorgen forteller sannheten.
Eller om han farer med løgn hva angår den skjebnesvangre kvelden og natten.
Visste jeg det, hvorfor skulle jeg da skrive om det. Om jeg satt på svarene, stilte jeg ikke riktige spørsmål.
Lar jeg meg forføre av Rorgen?
Jeg er åpen for tanken.
Jeg er også åpen for denne tanken: At man kan la seg forføre av den historien du vet, den om at Norge er det vakreste landet, og at borgerne – de som utgjør nasjonens sterke ryggrad – er utmerkede mennesker.
Sannheten er ikke én enkelt fortelling, den har mange kroker og vinkler og hulrom og kamre.
Vi burde undersøke dem alle.
Gjengangeren. Snakker han sant eller usant? Kan han være et svin som har slått og stjålet og smuglet, og likevel ikke ha rørt akkurat ham eller henne?
Dømmes gjør han. Dommen støver ned.
Ingen ser på den igjen.
Domsfortellingen, kanskje sann, kanskje usann, kanskje delvis sann, kanskje mer usann enn sann. Den domfelte har heller ikke midler til å engasjere advokat. Hva skal han da gjøre? Begjære saken gjenopptatt? Det kan han bare om det foreligger nye bevis, det hjelper ikke løfte frem bevisene retten så bort fra. Og, selvsagt, så kreves det at han helt på egenhånd kan forfatte et velformulert, stringent dokument som overbeviser kommisjonen.
Som Eirin Eikefjord skrev i BT etter at det var åpenbart for oss alle at Viggo Kristiansen var utsatt for et justismord:
Når svikten er så kolossal i en sak av et format som Baneheia – hva da med alle de mindre alvorlige sakene som ikke er teppedekket i mediene og gjennomtygd av advokater? Her ligger det garantert justisfeil som aldri vil bli avdekket.[2]
Oktober 2024. Bjørn Olav Jahr og professor Frode Helmich Pedersen samtaler på en provisorisk scene i Bergen fengsel, samtalen er ledet av en innsatt. Tema: Kan vi stole på rettsvesenet?
Helmich Pedersen svarer med det han kaller et «rungende tja».
Etter samtalen kommer en fortvilet innsatt bort til dem, nettopp en slik gjenganger, som denne gang hevder sin uskyld. Han er dømt til åtte år i fengsel. Dette har han bare ikke gjort, sier han, og rekker dommen til Pedersen, som har ledet prosjektet «Strafferettens fortellinger». Et tverrfaglig prosjekt med primær målsetning om å bidra til en bedre forståelse av fortellingens rolle i norske straffesaker ved hjelp av narratologisk teori og analyse. Et nødvendig supplement. En vaktbikkje på andre tanker. De kjente justismordene ville utvilsomt forbli justismord om vi stolte på rettsvesenet. Det må andre krefter til. Mennesker fra andre fagdisipliner som dermed sitter på annen kompetanse, våkne journalister, kritiske psykologer, litteraturvitere som saumfarer domsteksten på jakt etter plausibilitet og en fortelling som står til troende.
Ja, eller bare en vigilant samfunnsborger.
Det er slik de avdekkes, disse grove feilene som har seilt uhindret gjennom en, to eller tre rettsinstanser.
De færreste innsatte snakker veldig mye om saken sin, de vil glemme og de vil videre, de har gjort det de er dømt for, men enkelte, der kan du se det, noe er galt, forstår ikke hvordan dette kunne skje. Da ugjerningen fant sted, sier han, satt jeg bare hjemme og spilte Playstation og røykte meg stein. For ham er det en katastrofe: Selv kortere dommer kan være på livstid. Venner som forsvinner. Familie som vender deg ryggen. Kjæresten som ikke kan vente. Ungen som brått mangler en far. Jobben som ble borte. Sannheten du må holde skjult om du skal ha en fremtid. Den vedvarende vekten av hemmeligheter som litt etter litt vil tvinge deg gjennom gulvet.
Mal apropos.
En annen ting Mads sa:
Nådd bunnen? Nei, nei. Hullet er dypere enn du kan forestille deg.
Litteraturblogger Tine Sundal dekket seansen med Mads og meg. Det er ikke tvil om at disse to er blitt venner, skriver hun, og jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg blir rørt av at hun ser det. Mads er en mann som har tatt grep. Som har flyttet bort fra miljøet han vanket i. Han jobber og trener. Og han jobber med seg selv. Han har løftet blikket, som dikteren sier.
Jeg så det første gangen jeg traff ham i skranken, der han stod med noen bøker av Joe Abercrombie.
Hva jeg fikk øye på?
Kanskje en som hadde det i seg å se litt lenger. En flik av en mulig fremtid.
Rorgen sier på et eller annet tidspunkt: du har bare to valg, du kan enten drikke deg i hjel, eller kjede deg i hjel. Slik konkluderer han som har sett for mye, han som ikke har noe å tape, han det er for sent for. Mads – på sin side – setter stadig ene foten foran den andre, jobber og trener og slåss ikke mot annet enn fristelser. Han vet han kunne hatt lommene fulle av penger. Vet han kunne kjøpt seg fred for en negleskitten, krøllet femhundrings.
På Litfest Bergen får han en ny utfordring som samtaleleder, og viser at han behersker den. Ikke minst viser han seg selv at han har lagt år mellom seg og fengselet.
De er bare folk, vet du.
Tar imot oppmuntrende ord. Leser de samme bøkene, ser de samme TV-seriene. Ler av de gode vitsene og feller til og med en tåre om noe gjør for vondt.
Some will rob you with a fountain pen.
Mellomrom
Eksemplene er utallige, fra skurken i Det Hvite Hus, via folkevalgte som robber staten for skattekroner gjennom pendlerboligskandalen (den er både tilgitt og glemt), Sindre Finnes’ aksjemoro (alltid stille, men med ørene spisset under middagsbesøk; han har heldigvis forandret seg nå), kulturministeren (i dag å se på Kompani Lauritzen) som forærte styreverv til nære venner.
Men de uføre som ville til Syden, der var det ingen nåde.
NRK dokumenterer at de rike går fri der fattige straffes. Virkeligheten ser i alle fall slik ut: Fengslene er fulle av mennesker med minner som ville ta nattesøvnen fra noen hver, rusavhengige, syke og flyktninger.
*
Det har forresten skjedd noe med gjengangeren med det lure smilet. Jeg prakket på ham Bjørneboe her, Bestialitetens historie, etter hvert som han begynte å få litt kjøtt på kroppen. Han leste den på to dager. Nå ber han om Forbrytelse og straff. Etter den kan du lese Trolldomsfjellet, sier jeg. Han noterer i en liten notisbok han har gått til anskaffelse av. Du har god tid, sier jeg. Det er en jævlig døv fengselsjoke. Men det er sant: Han har bedre tid enn de fleste. Dom, etter dom etter dom, så var han voksen og alderen kunne ikke lenger unnskylde volden og brekkene og de store kvantaene med amfetamin. Men han har begynt å visualisere nå. Så smått begynt å se for seg et liv. Hodet faller på plass. Har begynt å bruke tiden til sin fordel. Er i gang med å fikse tennene. Broer og implantater. Free of charge.
Akkurat, sier han, som om jeg er tilbake der jeg var for ti år siden, der alt raste, det er som om jeg står på skrenten igjen. Bare at denne gangen holder jeg meg fast.
Skjønner du hva jeg mener.
Klart.
Holder meg fast, gjentar han.
Husker du, spør jeg på innskytelse, fra Frihetens øyeblikk, fønvinden og cideren.
Han siterer sporenstreks:
Alt dette hjerteløse vi mennesker har foretatt oss gjennom historiens løp. Hva er det som gjør at selv på bunnen av den aller vennligste og hjertegode medborger, familiefar og yrkesmann bor det et slags tiger-menneske, et umettelig, blodbrunstig uhyre, som bare er fylt av en eneste lidenskap: menneskehat, et hat som bare kan stilles og mettes av blodrusen. I hva og hvor bunner det ondes problem? Cider og fønvind?
Husket du alt det der i hodet?
Da sender han meg bare dette ganske underfundige smilet. Dette skjeve løftet i munnvikens ytterkant. Jeg synes det glitrer i øyet – synes øret løfter seg.
Så tar han bøkene sine.
Og lar seg følge tilbake til cellen av en uforskammet blid betjent.
[1] Bjørcke, Christian Nicolai. Fange, Per Øyvind. Geiger, Gabriel. Casimir-Braun, Justin. DeBre, Elena. Bøe, Henrik. «Frank fikk fengsel – en rikere mann slapp». NRK. 01.02.2025. https://www.nrk.no/norge/xl/de-rikeste-far-oftere-lavere-straffer-enn-de-fattigste-i-norske-rettssaler-1.17178868
[2] Eikefjord, Eirin. «Berøringsangst og forsømmelser preget Baneheia-dekningen». Bergens Tidende. 28.10.2022. https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/dwwBmO/beroeringsangst-og-forsoemmelser-preget-baneheia-dekningen
Prosopopeia 