EN LANDSENS GRAVLUND, ELEGI AV THOMAS GRAY

VARIANT VED: ESPEN GRØNLIE

_{FOTO: MIRA MUNTHE-KAAS}

_{Teksten er hentet fra Prosopopeia nr. 1-2 2025 GJENGANGERE}

---

Da funkler landskapet, det svinner hen,
og luften får en eim av stille andakt.
En humles flukt er alt som er igjen,
og matte toner klinger i utakt.

Langt borte hører jeg en ugle ule.
Mot månen klager den, fordi den vet
at humlesurret nærmer seg dens skjul.
Der hukrer den i ensom majestet.

Bak alm og barlind, skygget av en gren,
er forfedrene gravlagt under torven.
I trange celler ligger hver og en,
i evig søvn, de gamle her fra sognet.

De kjenner ikke brisens duft om morgenen.
I redet kvitrer svalen uten dem.
Skarpt hanegal som skingrer som et horn
kan ikke få dem opp ifra sin seng.

Nå brenner ikke ildstedet for dem mer.
Forgjeves steller hustruen sitt hjem,
der barnet ikke ser far flere ganger,
ikke kjærtegnes på kneet hans igjen.

Med sigden slo de avlingen hvert år.
I jorden dro de furer opp med plogen.
Med glede drev de trekkdyr ut fra gården.
Slik ryddet de seg åkerland i skogen.

Å håne dem for strevet, det er hovmod!
De fant mening i en skjebne ingen fatter.
Ikke smil ondt når du leser disse ord.
Så kort og enkelt er livet til en fattig.

De smykker seg med pomp og prakt, de fine,
alt vakkert som de lever for og av.
Men også de vil nå sin siste time.
De æres, men går stendig mot sin grav.

Tro ikke disse fattige er skyld i
at de minnes med en uutsmykket sten
når hymnen under hvelvet tak velvillig
gir vitnesbyrd i midtskipet om dem.

Kan urnen eller bystene som finnes
la pusten deres nok en gang bli hørt?
Kan ærefulle stemmer noensinne
la stille jord bli lovsang mer enn død?

Kan hende ligger det på dette stedet
et hjerte som bar i seg himmel-ild?
En hånd som kunne grepet maktens tinde,
og løftet andre med sitt lyrespill?

Men lærde ble de aldri, for når var det
anledning til å lese og bli vis?
De raste, men alt armod holdt dem nede,
og sjelens flukt ble omdannet til is.

Så mange stener skinner helt forgjeves
og uoppdaget i det mørke vannet.
Så mange blomster mangler det som kreves.
De blomstrer ikke i det golde landet.

John Hampden hviler her, han som med kampgny
lot utfordre sin hjemlige tyrann;
taust hviler kanskje Milton i hver landsby,
og Cromwell uten skyld, ja også han.

De hørte aldri klapping fra senatet.
De kunne ikke overse all nød
og ødsle med ressursene til landet.
De skrev seg ut av sagaen med sin død.

En enkel bakgrunn satte kanskje grenser
for prektighet, men også for alt slett.
De kunne ikke slakte seg til tronen,
og ikke la en udåd gå for rett.

De skjulte ikke sannheten for alle.
De dekket ikke til sin egen skam.
De dyrket ikke Musene i troen
på luksusliv, for det gikk ikke an.

De hadde ikke grenseløse viljer.
De strevde hver dag blant forvirret folk.
De levde i sitt lille, skjulte dalfør,
i ro og mak, for det var mer enn nok.

Når levningene deres skal beskyttes,
står minnestener over deres grav.
Med formløs kunst og enkle rim og rytmer
og korte sukk blir alle takket av.

Et navn, et årstall, stedet der de levde,
på gravstenen er ikke mer tatt med.
For helligtekstene som Musen spredte,
de lærer landsens folk å dø i fred.

Vil noen la all engstelse gå tapt?
La alt liv bli til dunkle, glemte minner?
Forlate dagens gleder i forakt
og ikke se tilbake noensinne?

Foruten omtanke drar sjelen ikke.
Skal øyet lukkes, må det dråper til.
Fra graven kan naturens stemme skrike.
I asken lever allmennhetens ild.

Men du som hører disse vers bli talt,
og bryr deg om de døde som er glemt,
vil kanskje få en sjelevenn en dag
som spør om deg som du spør etter dem.

Da kan en mann med grått hår kanskje si:
«Vi så ham mang en gang ved soloppgang.
Han vandret rundt her akkurat som vi,
med raske skritt på duggfriskt åkerland.

«Der bøketreets røtter blir til blader
dit gikk han midt på dagen i det fri.
Han var blant dem som gjerne ville vandre
og se på bekken klukkende forbi.

«Han mumlet der han streifet eller virret
mot skogen, med en mine av forakt.
Han brydde seg, men elsket sinnsforvirret,
var duknakket og plaget, blek, fortapt.

«En morgen var han borte, og på veien
som leder til hans foretrukne tre
gikk nå en annen mann langs elveleiet,
og ikke ham som jeg helst ville se.

«Mot kirken kom han neste gang i kiste.
Et opptog sang og sørget over ham.
Vi gikk dit og fikk lese det vi visste,
for innrisset i sten sto det en sang.»

GRAVSKRIFTEN

Her hviler hodet hans i jordens fang,
en mann fra enkle kår, død før sin tid.
Lærd viten så med sympati på ham,
han ble tatt hånd om av Melankoli.

Hans sjeleliv var rikt og han oppriktig,
slik ble han sett fra oven smått om senn.
Hans tåre ble av den grunn mindre viktig,
og himmelen forble hans beste venn.

Søk ikke annen viten om hans skjebne,
spør ikke hva han svake sider var
(vår angst, vårt håp er likedan her nede);
han hviler nå i stillhet hos sin Far.