TEKST: ANDREA ABELONE BERG
FOTO: MARLON STEININGER
Teksten er hentet fra Prosopopeia nr. 3-4 2024 ENDRINGER
Kortspillet whist kan kun spilles med nøyaktig fire personer, to på hvert lag. To besteforeldre, en far og datteren hans, for eksempel. Og hvis bestefaren og barnebarnet er på lag, for eksempel, så kan han indikere til henne at han har gode kort i en bestemt kategori, ved å spille fra seg et dårlig kort i samme kategori i et stikk han allikevel kommer til å tape. Slik kommuniserer de to lydløst over bordet.
Jeg sitter ved kjøkkenbordet og spiser frokost når farfar tekster meg. Han skriver «Har du tid til ein prat? Eller passe det bedre at eg ringe seinåre?» Jeg har blitt vant til å få denne typen melding fra ham. Den betyr: Farmor er her. Hun vil at jeg skal ringe deg sånn at hun kan snakke med deg. Holde enda en flammetale om forsoning og tilgivelse. «Senere er bedre!» svarer jeg.
Han ringer noen timer senere, fra bilen, på vei ned fra hytta.
«Nå har eg fri!» erklærer han og ler av seg selv, en overrasket latter som varer litt for lenge. Hver gang jeg tror den skal ta slutt, begynner den liksom på nytt. Jeg prøver å henge meg på den, men det føles unaturlig. Jeg gir opp, venter til han har ledd fra seg.
«Hva har du gjort på hytta?» spør jeg.
«Me har hatt ein kabelnettfyr på befaring. Me skal få vifi,» forklarer han. Jeg skvetter av det engelske ordet, uvant fra munnen til farfar.
«Vifi?» hermer jeg. «Hvem sin idé er det?»
«Nei, hvertfall‘kje min,» sier han. «Det er jo dei andre, då.» Han hoster litt ubekvemt. Dei andre. Vi lar de ordene være urørte, lar det bli stille på linjen igjen. Farfar og jeg har alltid vært gode på å være stille sammen. Sitte i ubehaget. Jeg tror det er derfor det fortsatt går an å snakke med ham, i motsetning til de andre.
Gjennom stillheten kan jeg høre tikkingen fra blinklyset, ser for meg de senete hendene hans som dreier rattet— kanskje mot venstre? Kanskje han legger bilen over i en annen fil? Jeg lytter etter motorlyden til den gamle peugeoten, men hører bare en jevn summing. Det er lyden til en ny, elektrisk bil som jeg aldri har sittet i. Jeg skvetter av tanken. Prøver å se den for meg, den nye bilen, men det blir liksom helt abstrakt, ser bare en generisk bil som kunne vært hvem som helst sin bil. Og med en gang jeg prøver å plassere farfar i den, forvandles den tilbake til den gamle: De lysebrune velursetene, girspaken, som må flyttes med bestemt presisjon for ikke å henge seg fast, de lange beina til farfar, klemt opp under det lave rattet, som kanskje kunne flyttes opp en gang, men ikke nå lenger, eller da-lenger. Korketrekkerkrøllene hans i en glorie rundt hodestøtten. Jeg, i baksetet, med knærne inntil seteryggen hans, som en kopi, mens farmor snur seg, lener seg over seteryggen for å stille meg en endeløs rekke med spørsmål. Vil klatre inn i hjernen min, notere ned alt som er der sånn at hun har full oversikt og kontroll. Vil ha blikkontakt hele tiden, vil være alt for tett på i den lille bilen. Farfar sine blikk i speilet, rynket sammen i kantene, leende, eller på vei opp under øyelokkene, himlende. Noen ganger bare veldig triste—
Jeg har lyst til å be ham om å beskrive den nye bilen, hvordan ser den ut inni? Hvilken farge har den? Har farmor kjøpt nye ergonomiske puter til det nye passasjersetet eller har hun beholdt de gamle? Men han liker ikke når jeg er sånn, syns det er unødvendig. Pirke i såret-ete. Isteden spør jeg om farmor.
«Ho har slutta å farga håret,» sier han. Jeg prøver å se det for meg, den lille damen med det hvite håret, men hun blir bare til en generisk gammel dame. Hvem som helst sin farmor. Det er umulig å se henne for meg uten de syntetisk morellfargede krøllene. Farfar sier dessuten at hun surrer en del, har mye vondt i kroppen. «Ho blir jo åtti om eit år», sier han. «Ho er jo ei gammale dama. Me merke jo det.»
«Hva med deg da?» sier jeg. Er redd for å spørre. Har én snor som knytter meg til familien, stedet jeg kommer fra, røttene. Én stemme på telefonen. Han fyller også åtti om et år. Hva skjer når den snoren ryker? Når det ikke er noen som kan holde alle sammen i livet for meg. Uten oppdateringene blir de like statiske som de døde. De døde slutter å vokse, det gjør ikke de man bryter med. Men hvis de fortsetter å vokse uten at jeg ser det, da er det nesten som om de blir mer døde med tiden?
«Neei,» han haler litt i ordet. «Det går jo’kje liga raskt som det gjorde før, men—»
«Men ikke noe nytt? Helsen er bra?»
«Jada, helså er goe.»
«Hva med søskenbarna, noe nytt?»
«Hm, la meg tenka. Ikkje någe, nei. Eg tru’kje det.» Han vet hva jeg sirkler meg inn mot. Hvem. «Me hadde besøk av brødrene dine for eit par vegår siå.»
«Å?» Jeg prøver å høres høflig interessert ut, tøyler meg. Har lyst til å stille tusen spørsmål: Hvordan ser de ut nå? Hvilken musikk liker de? Hva krangler de om? «Var det hyggelig?»
«Nei, du vett. Det e’kje det sama. Eg savne favoritbarnebarnet mitt.» Det er en vits, men det er en sann vits. Han sier det på kødd, men mener det. «Gutane e liksom så små fremdeles,» fortsetter han, høres sliten ut. «Det blir’kje så spennande samtalar ut av det.» Halsen min klistrer seg sammen, og jeg prøver meg på en ny, uorganisk latter. Vil ut av denne melankolien jeg selv har fremkalt.
«Sier du at du er lei av å spille pokemon-go?»
«Hm. Eg begynne å bli litt—» han stopper opp, lar stillheten ese, gi ekstra tyngde til det han sier. «—litt for gammal for den der småbarnsfaså.» Den der småbarnsfasen. Som jeg går glipp av. Jeg vrir meg unna sjalusien. Han skjønner ikke hva han sitter og sier. Farfar, som vanligvis er så sensitiv, som kommuniserer med ekkolokasjon i rom fulle av brøleaper. Han skjønner ikke hvor drøyt det er at han går rundt og furter over å måtte være barnevakt for brødre jeg ikke får se. Hvor drøyt det er at alt skal endres og fortsette å endre seg, til alt jeg kunne hatt til felles med dem er fullstendig erstattet av noe nytt og ugjenkjennelig. Til mine egne brødre er nye og ugjenkjennelige.
Og nå skal de ha internett på hytta. Jeg vet ikke hvorfor det føles så stort, sånn plutselig. Vet jo allerede at de har bygget ut, laget platting. Et nytt kjøkken, flere soverom. Ordentlig bad. Det høres mer ut som et hus enn en hytte, spør du meg, men det heter fortsatt «Hytta», er fortsatt malt i den samme mørke brunrøde fargen. Eller, det vet jeg jo ikke. Den er det på live-view i Google Maps, men det kan jo være gamle bilder. Kan jo hende at den har blitt malt. Kan jo hende noen kjøpte feil farge, ved et uhell. Kan jo hende at alt måtte males på nytt da bygget ble utvidet, for at de nye og gamle delene skulle harmonisere. Jeg prøver å se for meg hytta, malt i en annen farge, men det blir bare en generisk hytte. Hvem som helst sin hytte.
Jeg lurer på om de fortsatt har de samme 70-talls hagestolene, med metallramme og blomstret bomullslerret spent over. Eller om de har kjøpt nye solstoler, den typen du kan legge helt ned. I plastikk, lettere å flytte på, mer praktisk, om ikke like sjarmerende. Jeg lurer på om det fortsatt står fjær i dørkarmene, lurer på om tegningene mine fortsatt henger på veggen utenfor rommet mitt, ikke at det er rommet mitt nå lenger. Eller om noen har tatt dem ned. Noen som kanskje syns det er vanskelig å forklare for de minste når de spør «kem har tegna det?», og «koffor har eg’kje møtt’na?». Jeg lurer på hvordan det er nå, når alle er samlet i den oppgraderte hytta. Alt for tett på i det lille bygget.
Jeg ser for meg hendene til farfar som fordeler kortstokken i fire like deler. Bunken i venstre hånd, mens han drar ut ett og et kort med høyrehånd, legger dem mot eikebordet i et jevnt tempo. Kortene har en lyd og en rytme. Flapp-flapp-flapp-flapp. Øynene mine følger dem i sirkel etter sirkel. Farfar prater mens han deler ut kortene, sier noe sånt som «Jaja, eg vet ikkje koffor eg gjør dette. Eg tape jo alltid i whist.» Jeg kan ikke se for meg farmor, selv om hun må ha vært der. Må ha funnet frem pennen og notatblokken eller ryddet unna ting som kanskje lå på bordet, men jeg hører stemmen hennes svare «Du, da! Du leder fra i går, det vet du godt!» Farfar tar på seg et sjokkert ansikt, det er rettet mot meg. Jeg ler.
Jeg vet at farmor er desperat etter å forstå hvorfor det er henne jeg distanserte meg fra og ikke ham. Det er tross alt hun som har sunget for oss på sengen, hun som har memorert alles favorittpålegg og passet på at det alltid sto klart i kjøleskapet, hun som vet hvilke farger som kler oss best, kan navnene til alle vennene våre, husker å spørre om dem, husker å spørre om leksene, kjøpe julegaver, sette frem noe fint hun fant i boden som vi kanskje har lyst på? Samtidig satt farfar og løste sudoku – eller sudo-kyr – som han kaller dem, i den grønne sofaen som egentlig er en hjørnesofa, men som er plassert sånn at man kan sitte med ryggen til rommet og føttene på bordet.
Jeg får fortsatt tekstmeldinger fra farmor. De er ofte mer eller mindre subtilt basert på min siste telefonsamtale med farfar. En lenke til en demonstrasjon mot gruvedrift på havbunnen: «Dette er vel noe for deg!» etter en lengre prat om hvordan jeg har lyst til å finne tilbake til klimaengasjementet mitt. Det er selvfølgelig urettferdig at det er henne jeg blir sint på. Tillitsbruddet ligger like mye hos ham, som deler detaljene han sanker om livet mitt med en som jeg klart og tydelig har sagt at jeg ikke vil ha kontakt med. Men farfar og jeg kan være stille sammen. Og det er bedre å være stille enn å late som om man har det fint.
Det begynner å tikke i blinklyset igjen, og det rasler i bilnøklene idet farfar skrur av motoren. Jeg lytter etter hosteanfallet fra den gamle Peugeoten, håndbrekket som knirker idet det trekkes på plass, men hører bare et lavt sukk, som når man skrur av en kjøkkenvifte man hadde glemt at var på.
«Ferjå har dratt ifrå meg. Kan du tro någe så frekt?» sier han, liksom indignert. Det er bare kødd. Det er ingenting som gjør farfar så lykkelig som en ekstra halvtime for seg selv. Jeg ser ham for meg. Han smiler til meg fra sjåførsetet. Har saltskrubbede steinkinn. Smilet lager sprekker i dem, det krakelerer, forplanter seg utover og oppover, når øynene. Tinningene knuses. Ettermiddagssolen bader ansiktet i et gult diskolys, brutt opp og kastet rundt av hundre bilvinduer i fire-fem langsomt bevegende kolonner bortover asfalten. Øynene hans er fulle av energi. Det er nesten som om de dirrer, brister—
Jeg kan høre at han romsterer, kanskje ryggsekken hans ligger i passasjersetet sammen med allværsjakken, kanskje han trekker jakken på seg, trekker klipsen til sekken over brystet. Lydrommet utvider seg når han åpner bildøren, bretter seg ut rundt stemmen hans som et turkart fra et hanskerom. Han trenger ikke å fortelle meg hvor han er. Det åpne landskapet, uten ekko, uten reverb: Flate jorder, skilt fra hverandre av lave steinmurer og gressvolder som blir til sand som blir til saltvann. Jeg kan lukte kugjødselen over telefonlinjen, søt og vant, ikke en god lukt, men en konstant og uforanderlig lukt. Lyden av Jæren er den lyden av sidelengsvind, av måker, av farfar som smeller bildøren igjen bak seg og sier noe som jeg ikke kan sjeldne over brusingen i mobilmikrofonen.
«Hæ?» sier jeg.
«Går det bra med deg?» gjentar han, bruker den gamle kontaktlærerstemmen sin, projiserer den med kraft over telefonlinjen, jeg ser for meg at han kroker hånden rundt mobilen for å skjerme den fra vinden. Gore-Tex-hetten blafrer i nakken hans.
«Bedre,» sier jeg, syns det høres selvmedlidende ut, korrigerer meg selv: «Mye bedre!»
«Det var godt,» sier han og jeg kan høre at han mener det fordi han legger ekstra trykk på godt. Jeg kan høre Atlanterhavet bevege seg i bakgrunnen. Det kryper opp mot sandvoldene, trekker seg tilbake, gjentar den samme bevegelsen igjen og igjen. Vi pleide å dra ut hit, ham og jeg, når hytta ble for liten. Han kunne si, for eksempel, «me trenge mjølk», annonsere det liksom, også kunne han huke tak i armen min på vei ut, se en annen vei mens jeg tørket øynene. Det er vanskelig å huske akkurat hva det var som var så ille nå, men jeg tenker at den akutte utferdstrangen må ha hatt en årsak. Det må ha vært en grunn til at jeg la så mye avstand mellom oss til slutt, selv om hjernen min ikke husker det lenger. Husker bare nøyaktig hvordan det ser ut på ferjekaia, eller så ut på ferjekaia, for sju år siden.
På den andre enden har farfar koplet av samtalen. Jeg kjenner ham godt nok til å merke at han har lyst til å legge på, vil gjerne strekke litt på beina i fred, telle fugler og skrive dem ned i notatboken sin. Eller kanskje han har en app nå. Jeg husker at han snakket om det, at en av brødrene mine hadde vist ham en app, at man kan registrere fuglene der, men jeg tviler på at han faktisk bruker den. Farfar er ikke noen fan av forandring bare for forandringens skyld. Og hvorfor effektivisere noe man liker å gjøre? Dessuten syns farfar det er nok forandring som det er. Temperaturendringene i luften og havet, utbyggingen av strømmastene og vindmølleparkene, alt sammen påvirker trekkmønstrene til fuglene. I utgangspunktet vil han jo gjerne se sjeldne fugler, noe han ikke har sett før. Men nå tenker farfar at det egentlig hadde vært best om han ikke fikk så mange overraskelser, om ting bare holdt seg i den rytmen det alltid har gjort. Han tenker, det er greit, jeg nøyer meg med svartbak og tjeld og svale og stillits, jeg trenger ikke å se eksotiske fugler fra Syden likevel. For hvorfor har de havnet så langt nord egentlig? Hva gjør de her? Også så mange av dem?
Jeg ser ham for meg, ute blant rullesteinene, de mørkegrå korketrekkerne blafrer som vimpler. Rundt ham bøyer stråene seg i vinden, som moderne dansere i beige kostymer på en scene i Oslo. Vi dro på et sånt stykke en gang, på Black Box, så på hvordan avgangselevene på kunstskolen rullet og rullet rundt på gulvet. Jeg, som vanligvis liker sånne ting, liker det selvhøytidelige og inderlige, ble plutselig jærsk igjen, syns det var helt komisk, vi holdt på å tisse på oss, farfar med tursekken på ryggen, stramt klipset over brystet, som han ikke tok av seg selv om vi var på teater. Jeg ser ham for meg, med den samme sekken på ryggen, den samme lappede allværsjakken og de samme hullete skoene, fordi ingenting som fortsatt funker trengs å byttes ut. Nå åpner han klipsen med tommel og pekefinger, lar sekken skli halvveis ned på den ene armen, fisker ut kikkert og notatblokk, trenger ikke løfte kikkerten til øyet i mer enn et par sekunder for å bekrefte at det er fem strandsniper han ser der borte. Han må lage en liten krusedull oppe i hjørnet av notatboken for å få Bic-pennen i gang, før han tegner fem streker ved siden av «strandsnipe». Den siste trekker han diagonalt over de andre. Så løfter han kikkerten igjen og blir stående og se på fuglene som piler frem og tilbake over sanden.
Sånn har han alltid vært, hatt det behovet for å være alene. Kanskje det er derfor det bare er han som kan forstå at jeg også trengte det, at jeg fortsatt trenger å ikke være her med ham og alle de andre på Jæren, på hytta, selv om det er innedo og vifi. Han vil egentlig også vekk. Lengter like mye etter det jeg har som jeg lengter etter det han har. Jeg prøver å forestille meg meg selv fra hans perspektiv. For ham er også jeg frosset i tid, nitten år gammel og sint og utslitt. Som et barn på gulvet i matbutikken, nettopp hentet i barnehagen. Overstimulert og utmattet. For ham er jeg fortsatt blek i huden fra for mye tid innendørs. Klarer ikke helt å fokusere blikket, feste det på noe foran meg, få kontakt. Som om det er et slør mellom meg og verden. For ham er jeg tenåring, kompromissløs, uforsonlig. Har lest Vigdis Hjorth og lært ordet «bryte», har hørt på podcast om grensesetting, går til psykolog og jasser meg opp, sier «jeg trenger space». Er voldsom og matt samtidig, på den måten utslitte mennesker er. Himler med øynene og gråter om hverandre. Har ikke vasket håret på en stund. Sånn vil jeg forbli i minnet hans. Selv om jeg forteller ham at jeg har farget håret, klippet lugg, selv om han vet at jeg er snart sju år eldre, har det bedre, mye bedre faktisk, er friskere, sterkere, har farge i huden.
Da jeg brøt med familien tenkte jeg ikke på at de skulle fortsette uten meg. At deres verden skulle ekspandere. At det skulle bygges hytte, internettkabel og fellesskap uten meg. Det gir meg en følelse av at veien tilbake er mindre tilgjengelig. Ikke at jeg vil tilbake uansett? Det er noe med de store åpne flatene der ute, ting bare flyter ut av meg: følelsene, ordene. Og det går bare ikke, for når jeg bruker ordene til å beskrive følelsene blir det bare til utakknemlighet i ørene deres, blikkene blir glaserte som kransekakesirkler, harde på overflaten, seige inni. Mens jeg bare fortsetter å flyte utover, til jeg fullstendig har mistet formen, er bare pannekakerøre utover kjøkkenbenken som drypper utover kantene. Og det har de ingen respekt for i familien. Det er for svakt—
Whist spilles i omganger, hvor poengsummen noteres på et papirark etter hver runde. Før de begynner, kan spillerne eniges om en sluttsum som de spiller mot. Førstemann til hundre vinner, for eksempel. Ellers kan de, i teorien, fortsette å spille i det uendelige, uten noen vinner.
Jeg lurer på om de fortsatt spiller kort rundt kjøkkenbordet om kvelden, når barna har lagt seg. Farmor og farfar og— hvem? Det er nok av slektninger å velge mellom. Jeg lurer på om det er noen av de andre barnebarna som plukker opp de små sukkene hans nå, som ser ham himle med øynene i bilspeilet, som kjører ut til Solastranda under påskudd av å kjøpe melk. Det gjør vondt å tenke på. Men det gjør mindre vondt enn å tenke på at spillet har stoppet opp. Blitt erstattet av et annet, som jeg ikke kan reglene til. Hvor mange deler av et skip kan du bytte ut før det opprinnelige skipet ikke finnes lenger? Er et anker nok? En snor? Mobilen min forteller meg at jeg har snakket med farfar i sytten minutter og tjuetre sekunder.
Det var mitt valg. Det var jeg som sa at jeg ikke ville se dem mer. Og allikevel kan jeg ikke akseptere det, kan ikke begrave dem, bli ferdig med det. Drasser rundt på den råtnende kroppen, insisterer på ikke å gå glipp av et øyeblikk av nedbrytningsprosessen. Det er makabert, men jeg greier ikke å stoppe—
Prosopopeia 