KRITISK FELLESSKAP

Eirik Vassenden

Hva er en «kritikk»? En kritiker, en litteraturstudent eller en forfatter ville nokså sikkert svare «en anmeldelse» eller «en omtale» på dette spørsmålet. En filosof kunne finne på å tenke at dette er en filosofisk sjanger – Kants Kritikk av dømmekraften eller Sloterdijks Kritikk av den kyniske fornuft er eksempler på dette. Min mor eller min far ville på sin side kanskje tenke at det handlet om noe noen hadde gjort galt og fått påtale for.

Alle forstår at kontekst har betydning for hvordan vi forstår et ord eller en setning. Om vi presenteres for en ytring som mangler kontekst, vil vi mer eller mindre automatisk forstå den innenfor rammene av de kontekstene vi er vante til å møte den – vi bringer altså med oss våre egne kontekster og bruker dem til å skape mening. Dette betyr to ting: At et ords leksikalske betydning ikke er nok for å forstå hvilken mening ordet gir i en brukssammenheng, og at vi heller ikke står fritt til å selv velge blant de alternative betydningene. Snarere er det slik at ordets betydning allerede er valgt for oss – av de felles forståelsesrammer som gjelder for oss, vår krets, vår institusjon, vår generasjon, etc.

Det ovenstående er en kjapp parafrase av hovedpoenget i Stanley Fish’ lille essay «Is There a Text in This Class?» (1980)¹, der hovedpoenget kort sagt er: Vi forstår og for tolker enhver ytring innenfor rammene av de fortolkende fellesskaper vi tilhører. Dette siste er sentralt ikke bare for hvordan man forstår et enkelt ord eller fenomen som kritikk, det er viktig for å forstå hvordan et fellesskap også opererer med flere sett av uuttalte premisser for betydningen av ytringer, men også for verdier og målestokker.

De fleste av dette tidsskriftets lesere hører sannsynligvis til i en gruppe som opp fatter kritikk ikke bare som en sjanger, men også som en verdifull praksis – en viktig del av en mer eller mindre offentlig samtale om litteratur og andre kulturprodukter. Men et spørsmål som reiser seg, og som jeg nylig har reist i en bok med tittelen Kritikerens spøkelse, er hvor mange vi er. Ja, hvor stort er dette fellesskapet av oss som umiddelbart tenker at «kritikk» betyr anmeldelse, litteraturkritikk eller essayistikk? Betyr det noe hvor stort det er? Bør det være størst mulig? Kort sagt: Hvor stort er fellesskapet av publikum og lesere som er interessert i og opptatt av litteraturkritikk? Et hovedpoeng i Kritikerens spøkelse, som også har vært gjenstand for litt diskusjon, er min bekymring for at denne gruppen er liten og krympende. Det er en kjensgjerning at det trykkes mindre kritikk i norske aviser enn tidligere – mengden av kulturstoff er halvert siden 2008, og omtrent samme tall gjelder for kritikken. Hoved begrunnelsen fra avisredaksjonene er ganske enkel: Leserne er ikke så interesserte, derfor prioriterer vi det ikke. En mengde ulike tiltak er prøvd ut for å lokke leserne til kritikken, innføringen av terningkast (el.l.) er ett av dem, og i det siste har flere redaksjoner kastet seg på prinsippet om å vinkle skarpt. Dette innebærer primært velge bøker med potensial for å «engasjere» både lesere og kritikere, med andre ord bøker som enten er skrevet av allerede kjente forfattere eller bøker som befinner seg i ytterkantene av kvalitetsregisteret, siden «ingen gidder å lese» terningkast 4-anmeldelser. Alt dette er velkjent, og bekymringsvekkende for de av oss som mener kritikken har en plass og en rolle å spille i det bredere mediebildet.

Men hvor skal vi da sette inn kreftene for å «gjøre kritikken relevant igjen»? Bør vi forsøke å utbre kritikk og anmelderi, litterær essayistikk og resten av våre skriverier i de mediene der kritikken pleide å holde hus, altså dagsavisene – bør vi bruke våre krefter på å overtale kulturredaktører og andre i posisjon til å igjen løfte frem kulturstoffet i sin allminnelighet og litteraturkritikken i særdeleshet? De av oss som har prøvd, vet at dette oftest er fåfengt, for ingen redaktører i et moderne mediehus vil prioritere tekster som få leser; og redaktørene vet at kritikken ikke er det mest populære man kan by sine lesere. Burde vi da i stedet begynne fra innsiden, og heller gjøre som Vagant-redaktør Audun Lindholm foreslår ², og sette inn vår energi på å styrke den kritiske offentligheten som faktisk finnes – i ukesavisene, i tidsskriftene, stort sett utenfor den store sirkusmanesjen som aktualitets mediene utgjør? Det er rett som han skriver, at «norske aviser flest […] er blitt for trange for ambisiøs kritikk og kommentarjournalistikk». Men er det da kun en utopi at kritikken på ett eller annet vis skulle kunne vinne tilbake en plass og en funksjon i en større og bredere offentlighet? At kritikken skulle ha noe å si utenfor det «kritiske fellesskapet» av lesere som uten videre anerkjenner kritikkens verdi? Er det et mål at dette kritiske fellesskapet er størst mulig? Eller er målet snarere at den er best mulig? Det er kanskje ingen motsetning her, men mer av et hypotetisk prinsippvalg – det er ikke vanskelig å resignere i møte med mediekonsernenes kjølige analyser av lesertall og stoffprioriteringer. Dagbladets sjefredaktør var jo strålende fornøyd med å ha ominnredet den tidligere kulturavisen til et spekulativt klikkmaskineri før hun rykket videre opp i konsernledelsen, for endringene (blant annet tendensiøst vinklede overskrifter, prioritering av pseudopornografiske oppslag, massiv økt dekning av realitystoff ) førte jo til økte lesertall og «historisk høyt overskudd»! Det er kanskje meningsløst å hisse seg opp over dette, men som avisleser (og kritikkhistoriker) kan man mene at det burde medføre noen offentlighetspedagogiske forpliktelser å motta pressestøtte, enten den kalles «direktestøtte» eller «momsfritak». Men dette kjennes, ja, en smule utopisk.

Når vi stiller det på mange måter litt uinteressante spørsmålet om hvor stort det kritiske fellesskapet er, så har svaret primært akademisk (dvs. mediesosiologisk) og eventuelt også økonomisk interesse. Det er så stort som det er. Kan vi tvinge lesere til bøkene? Mitt forslag fra mange år tilbake om å supplere de mange Leselyst-kampanjene med et korresponderende «Leseplikt»-opplegg førte forutsigbart nok bare til beskjemmet latter fra kollegaer ved norske lærerutdanningsinstitusjoner. Et annet og beslektet – og kanskje mer interessant – spørsmål er hvilken art dette fellesskapet vårt er av. Hva kjennetegner det? Hvor kompakt er det? Er vi en ikke bare en begrenset, men også lukket krets av kritikk lesere og -skrivere? I hvor stor grad deler vi preferanser og verdier? Mener vi det samme? Leser vi likt?

*

I skrivende stund er Jon Fosse akkurat blitt tildelt Nobels litteraturpris, den største heder en levende forfatter kan bli til del. Det er nasjonal litterær unntakstilstand og nyhetsmediene er på tråden med alle landets kritikere og litteraturprofessorer for at vi skal fortelle dem hvor stort dette er. Vi befinner oss foreløpig i sportsjournalistikkens domene, han er dagens mann, den største og beste i år – men så blir spørsmålet da om de samme redaksjonene i ukene og månedene som kommer vil rydde plass til større kommentarer om det Fosse har fått prisen for: romanene, teaterstykkene og diktene. Vil de dekke forfatterskapene han har lent seg på, hans mange kollegaer, miljøene han har vandret i på UiB, som den første uteksaminerte cand. philol. i allmenn litteraturvitenskap, eller ved Skrivekunstakademiet, der han jobbet som lærer? Vil det føre til et kollektivt løft for litteraturdekningen i den norske offentligheten at vi nå får vår første Nobelpris på nesten hundre år? Kan en Nobelpris til Fosse løfte kritikken?

Nei, ikke engang de mest optimistiske av oss kan tro på noe slikt. Forholdet mellom den kritiske offentligheten og de store litterære prisene er for uavklart til at vi kan regne med noen slik effekt. Vi vet at det har gått inflasjon i det, at antall priser stiger jevnlig, og at det er en transaksjonell logikk i spill her: Den som mottar en pris er med på skape blest om den som deler ut prisen. Men Nobel er tross alt Nobel, og det kritiske fellesskapet er i stand til å glede seg. I dag – 5. oktober – er det ingen som kommer med sure stikk f.eks. om Fosses litteraturfilosofiske obskure svermerier fra rundt årtusenskiftet. Men i morgen? Og når resten av verden nå skal begynne å lese Fosse i litt større skala, da kommer kanskje de kritiske nylesningene? Eller skal vi nå kollektivt anerkjenne den kanoniserende kraften i denne prisen vi for bare noen få år siden gikk langt i å avskrive fullstendig?³

Men i prisrusen går det an å identifisere noen ulike «fortolkende fellesskaper», som leser med bakgrunn i temmelig ulike forståelsesrammer: Det største er fellesskapet av nordmenn som på avstand er jublende «stolte», som det het på Dagsnytt 18, torsdag 5. oktober, eller som føler at «det gir oss tyngde som kulturnasjon», som det ble sagt på Dagsrevyen senere samme kveld. Et annet og mindre er de vestlandske lesere (på samme tv-sending representert av kulturministeren, som så sitt snitt til å innkassere en seier for Bergen og Vestlandet), et tredje er gruppen av lesere som har et forhold til Fosse og kanskje til og med heller så at det var Solstad som fikk prisen, et fjerde er vestlendingene som reagerer litt annerledes enn hallelujakoret på Dagsrevyen, og tenker at «jo jo, detta var no kjekt for han Jon». I det hele tatt handler dette om
de være- og tenkemåter vi er sosialisert inn i, og som rett og slett utgjør selve lesemåten vår. Men akkurat på dagen for selve tildelingen av prisen tilhører de fleste av oss det store
fellesskapet som på et eller annet nivå tenker «äntligen», og ingen har ennå helt begynt å
tenke på å rekke den kritiske pekefingeren i været for å spørre hvor god er egentlig Jon
Fosse? Men spørsmålet har vært stilt før og det kommer til å bli stilt igjen, før vi vet ordet av
det. Kanskje kan vi mellom linjene i alle de umiddelbare kommentarene også se en diskusjon omkring sjanger: Hvorfor snakker alle om Septologien nå – er det ikke som dramatiker han er best, og skaper nettopp den type litterær dramatikk teateret trenger akkurat nå? Denne typen diskusjoner trenger vi, for de innebærer at det kritiske fellesskapet også kan være et uenighetsfellesskap. Det må det også være. Kritikk handler tross alt om å skille ulike saker fra hverandre – for å forstå dem bedre. Det er kanskje det viktigste av de uuttalte premissene i kritikerfellesskapet: At det er helt sentralt, ja, avgjørende for kritikken å kunne leve med og for uenigheter – store, små, midlertidige og permanente. Også ulike syn på hva som er et realistisk mål for en revitalisering av en kritisk offentlighet!

1. Stanley Fish: Is There a Text in This Class? The Authority of Inerpretive Communities, Harvard University Press, 1980, s. 303–321. ↩︎
2. «Audun Lindholm: «Den kritiske allmenningen», publisert som en av syv responser på Kritikerens spøkelse under overskriften «Hva skjer med kritikeren i den digitale æra», på vagant.no (15.9.2023). ↩︎
3. Morgenbladets litteraturredaktør Bernhard Ellefsen uttalte før prisutdelingen i 2019 at «Svenska Akademien er skittent. Forfattere bør ha moralsk ryggrad til å takke nei til Nobels litteraturpris.» (Morgenbladet 9.10.2019). ↩︎